LANG TJENESTE: I 1921 var det
...
LANG TJENESTE: I 1921 var det endelig klart for utreise til Galatz, Romania. Da hadde Antonia nettopp feiret sin egen 50 års dag! Hun vendte ikke hjem for godt før hun var 77 år gammel. Foto: Dalane Folkemuseum
debatt
Misjonær gjennom to verdenskriger
Del
I Romania hjalp norske Antonia Aniksdal til med 
å berge og skjule jøder. Selv var hun i fare flere ganger. Og mer enn en gang kunne det lett ha gått helt galt.

Den 9. april er det 150 år siden Maria Antonia Aniksdal ble født. I 1871 og årtier etterpå var det ikke noe spesielt med den datoen. Det endret seg fra 1940 av. Til daglig brukte hun lite Maria-navnet. Hun var Antonia, og skrev som regel navnet sitt slik.

Hun stod i en lønnet tjeneste i Israelsmisjonen sammenhengende i 36 år; først i Hjemmemisjonen (1912–1921), og deretter som misjonær i Romania (1921–1948). Og ikke nok med det, men hun var nettopp passert 50 år da hun første gangen reiste til Romania!

Både i gammel og ny tid vender misjonærer nesen hjemover igjen i denne alderen, ja, ofte lenge før det.

Før hun kom til Hjemmemisjonen, var hun levende med i både Israelsmisjonen, søndagsskolen, Hvite Bånd og annet kristelig og humanitært arbeid hjemme i Egersund. Byen hadde et eget avholdsparti noen år.

Fra 1910 hadde Antonia sete i bystyret en periode for dette partiet. Mellom 1900 og 1940 var det til sammen bare fem kvinner som hadde sete i bystyret i Egersund. Antonia var en av disse. Etter at hun kom hjem til Norge, fikk hun seg leilighet i Ula i Vestfold.

Der hun ble en særdeles trofast produsent av artikler til basarer og messer for Israelsmisjonen – flere hundre per år – helt til hun døde nesten 86 år gammel.

Foreldrene hennes var Morten A. Aniksdal fra søndre del av gamle Varhaug kommune på Jæren. Fra 1964 inngikk Varhaug i den større Hå kommune. Aniksdal er noen få kilometer inn i landet fra Vigrestad.

Faren flyttet til Egersund og fikk arbeid som snekker. Moren var Karen Elisabeth Torstensdotter fra Egersund. Det var i Egersund Antonia fikk oppveksten sin. Det var tre barn i hjemmet. Matilde utvandret til USA helt ung.

Broren Anton døde som helt ung. Da Antonia var bare ni år, døde også moren på grunn av sykdom. Faren giftet seg på nytt i 1887, med Marte Kristine Stokkeland, men Antonia fikk aldri noe godt forhold til stemoren.

Barneårene var i det hele tatt noe vanskelige. Men at hun her lærte seg å leve både enkelt, og å takle motstand og prøvelser, skulle komme uendelig vel med! Etter hvert tok hun lærerutdanning på Stord, og fikk etterpå lærerstilling i hjembyen Egersund.

Da hun var rundt 40 år, var det flere av venninnene hennes som gjorde henne oppmerksom på at Israelsmisjonen trengte en lærer til skolearbeidet i Galatz, Romania. Om ikke det var noe for deg, Antonia?

Hun fikk høre dette fra flere, og holdt nesten på å bli sprø, folkelig talt, over alle disse som mente noe om hva hun burde gjøre.

Til slutt innså hun at det var Guds kall hun hørte gjennom mange gode venner. Derfor dro hun til hovedstaden og gikk mer på skole.

Hun ville lære språk og være godt forberedt til å reise ut i den store verden! Men så kom verdenskrigen – den første. Veien til Romania ble stengt.

Landsstyret våget ikke sende folk ut da. Men de tilbød Antonia å overta ledelsen av Hjemmemisjonen i hovedstaden. Lenge sa hun nei til dette. Hun mente at hun hadde fått et kall til utearbeidet. Hun ville ut! Til slutt ga hun likevel etter, og fikk god inngang i arbeidet for nødstilte jøder, flyktninger og andre, som kom og gikk i hovedstaden. Her var hun frem til 1921.

I årene i Hjemmemisjonen fartet hun en del rundt i landet. Det var ikke bare i hovedstaden det bodde jøder som trengte hjelp.

Våren 1916 var hun på Jæren og besøkte slektninger, og hun avla en visitt til det jødiske barnehjemmet i Vikedal i Ryfylke, og hun deltok da Stavanger krets av Israelsmisjonen ble stiftet i Stavanger i slutten av mai, som den første av Israelsmisjonens kretser.

Det var da hun sa de nesten ikoniske ordene: «Det er noget forunderlig med Stavanger. Takk, Stavanger. Dere tog ogsaa denne gang initiativet. Det var velgjørende.»

I 1921 var det endelig klart for utreise til Galatz, Romania. Men da hadde hun nettopp også feiret sin egen 50 års dag! Antonia ble først ansatt for ett år, med permisjon fra Hjemmemisjonen.

Selv sa hun at hun håpet Gud ville gi henne ti år i tjenesten ute. Men hun fikk mye mer; til sammen nesten 28 år. Hun vendte ikke hjem for godt før hun var 77 år gammel.

Da noen venner møtte henne på jernbanestasjonen i Oslo, ble de forferdet over hvor skral hun så ut, og hvor enkle, for ikke å si utslitte klær hun gikk i.

Hun kom hjem i den samme kåpen som hun reiste ut første gangen. Antonia ga alt hun hadde i tjenesten, i alle meninger av ordet.

Det var skolearbeidet i Galatz som førte henne ut, og her gikk hun inn med liv og sjel de første årene. Hun ble kalt for Herzi, som betyr: Hjertet mitt.

Det var jødene som ga henne det vakre tilnavnet. Til daglig ble hun ofte også kalt for Tona. Etter hvert ble det mer enn skolearbeid.

Mange trengte hjelp, både jøder og andre, på så mange felt. Flere jenter fikk bo hjemme hos Herzi i perioder; og ble omtrent som døtre for henne.

Med noen av disse ble det knyttet vennskapsbånd som varte livet ut. Var det en familie som var i nød – og det var det ofte – var Herzi som regel på pletten.

Mange mente at Herren hadde forsynt henne med en eller annen slags variant av Sareptas krukke. Det var rent ut ufattelig hvordan hun kunne trylle frem både mat, klær og utstyr som de mange vanskeligstilte trengte.

Alt ble gjort for evangeliets skyld! Hun var et levende vitne i hverdagen, og ble etter hvert ikke bare lærer, men også diakonisse og evangelist.

Hun stod last og brast med jødene, både de Jesustroende og de mange andre. Ikke minst da verdenskrigen – den andre – la sitt mørke teppe over Europa, var Herzi en man kunne stole på. Hun reiste ikke hjem. Hun sviktet ikke. Hun var der, og støttet og hjalp og trøstet.

Hun var en flittig brevskriver, hjem til misjonsledelsen og til familiemedlemmer. I 1941 verserte en sak om en rumensk offiser som ble beskyldt for å ha brent levende 48.000 jøder. I retten unnskyldte han seg med at det var bare 40.000!

Det var dessuten eneste måten å stoppe en tyfus-epidemi på, sa han. Antonia kommenterte i brev: «Det har vært et meget beveget, uhyggelig år. Et fælt år, utrolig at nutidsmennesker kan være slike barbarer!»

I et annet brev skrev hun: «Ved en anledning ble jeg kalt inn til sjefen for postsensuren. Jeg ble anklaget for å drive kristen propaganda blant jødene.

De har ikke lov å bli kristne, men du har skrevet: Be i Jesu navn. Slik var anklagen mot meg. Men jeg holdt fram at alle har rett til å be i Jesu navn. Og jeg kom meg ut av den knipen også.»

Mange opplevde å miste flere familiemedlemmer. Antonia hjalp til med å berge og skjule jøder. Selv var hun i fare flere ganger. Og mer enn en gang kunne det lett ha gått helt galt.

Det er slik sett et stort under at både Antonia og de andre norske kom seg velberget gjennom disse mareritt-årene. Men for noen gikk det også galt.

Antonias gode venn og misjonærkollega Isaac Feinstein ble arrestert i 1941 og stuet inn i en overfylt godsvogn, og gikk til grunne på vei mot gasskamrene. Lydia Feinstein satt igjen som enke med forsørgeransvar for seks barn, midt i verdenskrigen!

Etter Andre verdenskrig ble det kommunismen som rådde grunnen i Romania. Det tok bare to tre år før det ble umulig å være der som norske misjonærer. Dekretene kom i 1947, og i løpet av 1948 vendte Antonia nesen hjemover, for godt.

Hun fikk leilighet hos gode venner i Vestfold de cirka ti siste leveårene. Den siste tiden hun levde, fikk hun for seg en tanke som hun uttrykte slik: – Gud har lovet meg at en av Jakobs ætt skal lukke mine øyne!

Og slik ble det. Den 25. februar 1957 falt hun død om. Da hadde hun besøk av Frida, som hun hadde kjent siden tiden i Hjemmemisjonen. Frida var av jødisk ætt. Hun fikk lukke Antonias øyne, og hun holdt også en sterk og vakker minnetale ved begravelsen.

Hun sa blant annet: – Jeg takker Gud for at jeg fikk lukke øynene hennes. Helt til sist var hun åndsfrisk, og tenkte bare på å hjelpe andre.

Antonia ble begravet under stor deltakelse den 2. mars 1957 fra Tjølling gamle kirke.

antonia aniksdal,misjonær,paul odland,misjon,maria antonia aniksdal,debatt,meninger