FORFATTER: På bildet sen man e
...
FORFATTER: På bildet sen man et veggmaleri til ære for forfatteren CS Lewis, født i dette området i Nord-Irland. Lewis leter etter Gleden med stor G. Og han finner den som voksen mann i Gud, skriver Victoria Bø. Foto: Rieger Bertrand / Hemis / NTB
debatt
Om gleden
Del
Vi er ikke avhengig av fine dager og fredstid og normaltilstander for å kunne finne gleden. 

Hvilke landskap går vi gjennom for tiden? For noen har fastetiden sikkert føltes som en ørkenvandring på en særskilt måte i år.

Andre hviler muligens ved en oase i eget liv. Kanskje du nyter at det er roligere tilstander?

Ingen reisetid til jobben (les: hjemmekontor), ingen slitsomme sosiale forpliktelser (les: sosial distansering), ingen søndager bundet opp med frivillig arbeid, ingen reiser verken hit eller dit?

Eller er det nettopp alt dette du lengter etter? Kanskje du lever med sterk usikkerhet? Eller ikke lenger har en jobb å gå til? Kanskje du kjenner korona på kroppen enten i form av sykdom eller savn?

Jeg vet ikke hvor du er i ditt liv. Kanskje er det trått og steinete terreng du går i nå i påsken.

Selv så har jeg satt meg ned i en stol sammen med C. S. Lewis. Det vil si; jeg har satt meg ned med en av bøkene hans, den selvbiografiske fortellingen Tatt av gleden.

I denne boken som Lewis utgav i 1955 forteller han oss om en livshistorie som er uvanlig. Ikke fordi han ble professor ved Oxford universitetet og filosof eller fordi han skrev noen av verdens mest berømte barnebøker, fortellingene om Narnia.

Nei, det som er litt uvanlig er det perspektivet han velger for å betrakte sitt eget liv, nemlig gleden. Lewis forteller hvordan letingen og lengsel etter glede ble hans vei til Gud.

I Tatt av gleden, så forteller den britiske professoren, tenkeren og forfatteren om sitt liv i lys av sin trosreise.

Det er en boklig reise. Hans vei til Gud går ofte via bøkene. Men han leter også i ulendt terreng, som ung mann går hans livsvei via materialisme, magi, okkultisme, seksuelle nytelser og ateisme. Blant annet.

Men Lewis ser at de avskygninger av gleden som han finner der er ikke det han leter etter. Lewis leter etter Gleden med stor G. Og han finner den som voksen mann i Gud.

Hvorfor skriver jeg om Lewis i dag? Jo, fordi Lewis skriver om gleden. Vi kan også velge Lewis sitt perspektiv når vi betrakter våre liv denne pandemipåsken.

Noen ganger gis gleden oss i frydefull gave. Andre ganger snur vi gleden ryggen i våre liv uansett hvilke gaver Gud rekker oss; god helse, et sted å bo, noen nære, inntekt hver måned, mat. Av og til er vår verden tørr og utarmet og kjennes gledesløs. Men som Lewis oppdager: det er likevel avtrykk av gleden overalt. Og gjenskinn av den.

Påsken er vår høytid. Vi skal få feire at Jesus lever, Gledens herre lever. Men vi kan, som Lewis gjorde i sine unge år, velge å nøye oss med bare avtrykk og gjenskinn av Gleden.

Vi kan også invitere Gud helt inn i våre liv. På hvilken måte da? Jo, i det som er ekte. Det som er oss akkurat slik som vi er. I møte med Gud. Og mennesker.

Her er en liten episode fra mitt liv: Den hvite kirka der jeg bor har standhaftig hatt dørene åpen hver tirsdag kveld og hver søndag. Jeg var nylig innom kirken.

Med munnbind. Og en obligatorisk stopp i døra med AntiBac. Jeg satte meg i en benkerad. Kirken kan romme mange hundre mennesker. Denne kveldsstunden var det bare meg.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at det var en rolig, fin, konsentrert og produktiv og gledesfylt bønnestillhet jeg kom med. Men hodet var heller fullt av tanker om pandemi, jobb, hjem.

Det var et vell av bekymringer og planer og huskelister og det var smått med plass til Gud i alt dette. Det var ikke gleden jeg så glimt av, det var gjenskinn og avtrykk av stress og rot.

Til slutt så bøyde jeg hodet og rakte fram det jeg hadde; det var fem små og magre fisker med oppmerksomhet jeg rakte til Gud den kvelden.

Men med det så pyntet jeg ikke på noe overfor Gud.

Jeg kom med det jeg hadde som den jeg er.

Og jeg fikk gleden i gave.

En stillferdig glede.

Ikke en plutselig sterk solskinnsdag av glede. Men nok lys til at jeg kunne se gode veier videre.

Lewis brukte store deler av sin barndom og ungdom på leting etter gleden. Han fant fram.

Det kan vi også gjøre. Det var ikke et enkelt liv som førte Lewis til Gud. Lewis deltok i skyttergravskrigene i 1916 og der så han ting som han ikke kan orke å huske, han skriver at han minnes krigen bare sjelden og diffust.

Vi er ikke avhengig av fine dager og fredstid og normaltilstander for å kunne finne gleden.

Vi kan rekke fram livene våre, hendene våre, oss selv i bønn til Gud. Med det vi har. Som den vi er. Også i mutasjonenes tidsalder som vi må leve i nå. Og påsken gir oss anledning til å feire.

Uansett hva avisene skriver om smittetall så får vi gode nyheter denne påsken også. Disse nyhetene forandrer seg ikke fra år til år. De er en rapport fra et trygt og tidløst terreng; Se han lever, Jesus lever.

debatt,meninger,victoria bø,glede,korona,faste,lykke