Kvinner som Gud har fått bruke

Like fra oldkirken og fram til i dag finnes det en rekke eksempler på at Gud har fått bruke kvinner på en mektig måte.

Debatten om kvinners tjeneste vil ingen ende ta. Det har visst liten hensikt å ta opp en grundig tolkning av de aktuelle stedene her i Dagen.

Derfor har jeg unnlatt å svare på innlegg mot meg. Men jeg tror jeg kan si at det er få spørsmål jeg har jobbet så lenge og så grundig med som nettopp dette. Resultatet foreligger i min siste bok: Her er ikke mann og kvinne – JA til kvinnelige hyrder og lærere.

Der har jeg et kapittel hvor jeg tar frem en rekke kvinner som Gud har fått bruke på en mektig måte, like fra oldkirken og fram til i dag. La meg her bare nevne noen få av dem:

I middelalderen levde en meget begavet kvinne som het Hildegard von Bingen (1098–1179). Hun var et geni langt forut for sin tid.

Hildegard studerte kosmologi, religion og etikk. Hun skrev lærebøker i botanikk og medisin, ga seksualopplysning og skrev hundrevis av dikt.

Hennes sanger er blitt gjenoppdaget i vår tid og har høstet stor anerkjennelse. Hun komponerte også musikk. Hildegard var en betydelig teolog og kastet seg inn i samtidens teologiske debatter.

Hennes tolkninger og forståelse av treenighetslæren er fortsatt gyldig og anvendbar. Hun fikk en rekke åpenbaringer og budskap direkte fra Herren. I 1150 grunnla hun klosteret Rupertsberg i Bingen og ledet dette til sin død.

Hildegard var også politisk aktiv og henvendte seg til paver, fyrster og kirkeledere og sa klart fra når hun mente de var på ville veier.

Så stor var hennes autoritet at både kardinaler, ja, endog paven selv, bøyde seg for hennes ord. I 2012 fikk hun av pave Benedikt XVI (1927–) den eksklusive status som kirkelærer i Den katolske kirke.

I Sverige fikk Birgitta av Vadstena (1303–1373) stor betydning. Hun fikk en rekke åpenbaringer som gjaldt både politiske, sosiale og kirkelige forhold.

Hun grunnla en ny orden som fikk sitt hovedkloster i Vadstena. Etter hvert fikk ordenen over 80 klostre rundt om i Europa, også ett i Norge.

En annen bemerkelsesverdig kvinne var Catherine Mumford (1829–1890). I 1855 ble hun gift med William Booth (1829–1912), som senere ble Frelsesarméens grunnlegger.

De to fikk stå sammen i et rikt vekkelsesarbeid. Begge tilhørte Metodistkirken, men det falt kirkesamfunnet tungt for brystet at Catherine også talte på møtene.

Det var i strid med Guds ord, mente de. Under årskonferansen i 1861 ble det derfor vedtatt med stort flertall å nekte begge to å fortsette sin evangelist-virksomhet.

Men selv om døren til metodistkirkene ble stengt, åpnet Gud nye dører. De to fortsatte sine kampanjer over alt hvor de ble innbudt. I Cornwall kom over 7000 personer til tro.

Ved årsskiftet 1877–78 ble Frelsesarméen stiftet. Like fra begynnelsen var det blant offiserene likestilling mellom kjønnene. William Booth pleide å si: «All my best men are women.» (Alle mine beste menn er kvinner).

I dag er Frelsesarmeen spredt over hele verden, og mange forsamlinger ledes av kvinnelige offiserer. Siden 1878 har det vært tre kvinnelige generaler i bevegelsen, den siste var Linda Bond (1946–) fra 2011–2013.

Fra vårt eget land er Marie Monsen (1878–1962) et lysende eksempel på kvinner Gud fikk bruke. Hun var misjonær i Kina fra 1901, og ble stående sentralt i en dyptgripende vekkelse som fikk betydning for store områder av Kina over lang tid.

Hun var taler på flere misjonærkonferanser og prestesamlinger. Der hun kom, slo Guds Ånd ned og førte til oppgjør og omvendelse, til nytt liv og ny frimodighet.

Fra disse misjonærmøtene og prestesamlingene reiste deltakerne hjem og brakte vekkelsens ild med seg. Det er for lettvint å si at hun ikke hadde noe læreembete.

Hun opptrådte som en åndsutrustet lærer for mange «embetsbærere», og slik beviste hun at det er først og fremst nådegaver det kommer an på i Guds rike. At hun også hadde sine svakheter og kunne gjøre feil, noe vi alle gjør, hindret ikke Gud i å bruke henne.

Den mest kjente kvinnelige predikanten innen de pentekostale var amerikaneren Aimee Semple McPherson (1890–1944).

Hun grunnla en av de mest livskraftige pinsekirkene: The International Church of the Foursquare Gospel (ICFG). Kirkesamfunnet har nå over 8,8 millioner medlemmer og cirka 90.000 menigheter i 146 land.

Både dr. Billy Graham (1918–2018), kanskje den mann i verden som har forkynt for flest mennesker, og dr. Bill Bright (1921–2003), grunnlegger og president av Campus Crusade for Christ, en av verdens største misjonsorganisasjoner, sier begge at de har hentet mye av sin undervisning fra evangelisten og pedagogen dr. Henrietta C. Mears (1890–1963) sine bøker.

Hun regnes som en av de største bibellærere i det 20. århundret. Mears var grunnlegger av Gospel Light Press og National Sunday School og var en ledende produsent av kristent undervisningsmateriale.

Hennes store bibelhåndbok What the Bible Is All About har blitt brukt til å undervise hundre tusener over hele verden og trykkes i stadig nye opplag.

Nålevende Joy Dawson og Cindy Jackobs er trolig de fremste lærerne i verden når det gjelder forbønn. Loren Cunningham sier at takket være Joys undervisning fikk han lære om bønn og det å høre Guds stemme på en måte som fikk prege Youth with a Mission (YWAM) i årtier framover.

Til slutt må jeg nevne Hélène Ralivao (1953–2020) som i 40 år hadde sentrale lederoppgaver i den lutherske kirken på Madagaskar.

Hun var en av de første kvinnene innen kirken som fikk mulighet til å studere teologi. I tillegg til teologiutdannelsen på Madagaskar, hadde hun også en master i teologi fra USA.

Hélène hadde bakgrunn fra den såkalte «hyrdebevegelsen» på Madagaskar. Hun var opptatt av å forkynne det frigjørende budskapet om Jesus Kristus.

Samtidig var hun engasjert i arbeidet med å støtte de marginaliserte og utstøtte gruppene på Madagaskar og kjempet også mot kjønnsbasert vold. Hun ble dessverre brutalt myrdet i februar 2020.

Jeg har vanskelig for å tro at alle disse kvinnene som Gud har brukt og bruker til så rik velsignelse, har handlet i strid med Guds vilje. Tenk for en tragedie om de hadde tiet og latt være å opptre som lærere!

Å lese ordene i 1 Kor 14 og 1 Tim 2 som tidløse formaninger lar seg ikke gjennomføre. De må forstås utfra forholdene i Korint og Efesos på den tiden.