Ung og motstrøms

Har vi egentlig ytringsfrihet dersom det er noen meninger man ikke kan ha?

Det er i dag utfordrende å mene noe annet enn majoriteten i tema som for eksempel seksuell helse og samliv. At det står et likhetstegn mellom det å være ung og det å være enig i liberale standpunkt blir tatt for gitt i dagens samfunn.

Det forventes nærmest at man deltar i Pride-markeringer arrangert av FRI uten å nøle. Hvorfor? «Fordi vi lever i 2021». Ungdomsskoler, idrettsklubber og foreninger landet rundt er bare noen av de mange aktørene som stiller opp i Pride-markeringer hvert år.

Ved å delta under disse markeringene er man med på å støtte den politiske plattformen til organisasjonen FRI. Det er dessverre en underkommunisert sannhet. Vi frykter at flere barn, ungdom og deres foreldre ikke vet hva de faktisk er med på å støtte her.

I den offentlige debatten latterliggjøres ofte meninger som av flertallet anses som «utdaterte eller gammeldagse». I kommentarfelt kalles man for mørkekvinne eller -mann hvis man mener noe mindre populært som for eksempel at å få barn ikke er en menneskerettighet, at menneskeverdet gjelder helt fra unnfangelse til naturlig død eller at ekteskapet kun er for en mann og en kvinne.

Det kan virke som at det er få unge i dag som mener at det ikke er riktig å delta i Pride-markeringer. Det er feil. Vi er mange. Mange med annerledes meninger enn majoriteten, men dessverre oppleves det offentlige rommet stadig mindre og mindre for oss, derfor ser vi kanskje sjeldnere unge «konservative» ytre seg i den offentlige debatten.

Ingen skal hetses og trakasseres for den man er eller føler seg som. Det er viktig for oss å presisere. Samtidig mener vi at å hetse noen, ikke er det samme som å stille spørsmål ved- eller inneha en annen overbevisning i tematikken. Organisasjonen FRI og andre radikale aktører skaffer seg monopol på kjønns- og identitetspolitikken ved å forby visse overbevisninger.

Saklig begrunnede meninger om for eksempel legning eller antall eksisterende kjønn blir plutselig til drøye diskriminerende ytringer. Til og med vitenskapen og biologien blir skyldige, og må bøye seg for denne radikale ideologien. Slik ender vi opp med et «krenkelsespoliti» som skviser ut viktige, nyanserende og konstruktive bidrag til ordskiftet. I toleransens navn ender vi alle opp med å mene akkurat det samme.

Toleranse defineres som anerkjennelsen av andres rett til å mene noe annet enn det man selv eller flertallet mener, og anerkjennelsen av andres rett til å leve i samsvar med sine meninger. Å vise toleranse forutsetter altså uenighet. Dersom man ikke er uenige, er det heller ingenting å tolerere.

I det umulige forsøket på å eliminere uenighet risikerer vi å gjøre oss selv en bjørnetjeneste; vi blir så tolerante at vi blir intolerante. Upopulære meninger som fordømmes og sorteres vekk skaper høy terskel for å si sin mening i frykt for å bli misforstått som diskriminerende. Dermed fjernes stemmen til alle som er uenige og man får et galt inntrykk av at alle mener det samme.

Dette er et vanskelig felt å debattere. Den som kan definere krenkelse sitter med all makt og kan kontrollere det hele, noe som gjør tematikken minelagt, følelsesladd og betent.

Vi deler engasjementet mot hets og diskriminering, og det er viktig å ta hensyn på dette området. Samtidig vil vi slå et slag for meningsmangfold og ytringsfrihet. Uten motstridende meninger går vi glipp av viktige nyanser i søken etter gode løsninger. For kan det virkelig kalles ytringsfrihet dersom det er noen meninger man ikke kan ha?

Vi på den andre siden av politisk korrekthet frykter denne utviklingen. Vi ønsker oss et samfunn med meningsmangfold og stor grad av respekt for andres meninger. Et samfunn hvor det er gjensidig toleranse mellom dem som ønsker og dem som ikke ønsker å gå i en Pride-parade, hvor respekt ikke er noe som brukes som en belønning til dem som mener det «rette». Hvorfor? Fordi vi lever i 2021.

Innlegget er signert av:

Thea Myhr, studentpolitiker ved UiB Therese Egebakken, kirkerådsmedlem Joel Ystebø, bystyrerepresentant Bergen KrF Andreas Gundersen, Fylkesleder Vestfold og Telemark KrFU Ole Andreas Grøtte Børnes, Stipendiat v/Helgeland Folkehøyskole Marie Ege Øyvind Skartveit Marie Gundersen, Leder Stavanger KrFU Håkon Kolstad Varhaug, Bispedømmerådsmedlem Agder og Telemark Kamilla Synnøve Pletten Aasgaard, Bystyremedlem for KrF i Fredrikstad Marcus Vindenes Mads Valencia Ida Stendal Markus Andersland Hanna Knudsen Vera Djapic Oosterkamp Torkel Johannes Bjuland, Fylkesleder Rogaland KrFU Ole Bjørn Nord-Varhaug, Stavanger KrFU Daniel Sjur Magnus Krakk