Misjonskristendommen i sterk tilbakegang i nord
I dag er dette nesten en «utdødd rase».
Jeg er en privilegert østlending som har bodd snart 40 år i den nordlige landsdelen. Det hender jeg får spørsmål om det er få kristne i Nord-Norge.
Det er like vanskelig å svare på dette som på spørsmål om det er få kristne sør for Trondheim. Nord-Norge er for stort og variert både i kultur og kristenliv til å gi et entydig svar.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg vil likevel dele noen tanker om dette slik jeg har lært landsdelen å kjenne.
Oluf sier at det er gudstrua og humoren som har berga folket i nord gjennom historien. Det er svært mange som regner med en høyere makt.
Mange søker en eller annen form for helbreder når sykdommen blir slik at ikke legen vet råd. En del søker råd mot «spøkeri» av ulikt slag.
«Kirka» står fortsatt forholdsvis sterkt i den nordlige landsdel. Den er god å ha i mange faser av livet og gir mulighet for å nå mange mennesker med Guds ord.
Derfor er det trist, synes jeg, at kirkens tjenere mange steder har en svak tillit til Bibelen som kirkens fundament. Heldigvis finnes det mange gode unntak.
Misjonskristendommen, som den gjerne kalles i nord, er i sterk tilbakegang. I gamle Troms fylke var det en betydelig skare av predikanter for 4-5 ulike misjoner i siste halvdel av forrige århundre.
I dag er dette nesten en «utdødd rase». Misjonsforeninger og kontaktpersoner i mindre bygder har dødd ut, litt i takt med folkeflyttingen inn til større steder.
Positivt er det at mange ulike leirsteder fortsatt holder oppe en viss kontakt med den yngre generasjon og noen forsamlinger på større steder kan være voksende.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Den lutherske frikirke og ulike frimenigheter har kanskje holdt seg noe bedre. De har i større grad eksistert i byer og tettsteder. Noen kystområder av Nordland har ei sterk frikirkehistorie, og lenger nord har det vært en del baptister og «frie venner».
Den absolutt største delen av bekjennende kristne i den nordlige landsdelen, spesielt i Ofoten og i Troms og Finnmark, er fortsatt knyttet til den læstadianske vekkelse.
Men også her forteller de om stadig færre «prekeplasser». Noen har i senere tid brutt med den norske kirke, men de fleste kjemper for å bevare kirken i sine områder.
Det er vanskelig å forstå den læstadianske vekkelsen uten å se den i sammenheng med vekkelsens samiske og finske røtter.
Svært mange sjøsamiske bygder i den nordlige landsdelen har vært preget av vekkelsen, og den store finske innvandringen til Finnmark og Nord-Troms på 1800-tallet tok i stor grad med seg denne vekkelsen.
Historie, språk, ulik kultur og fysisk avstand har gjort at det dessverre har vært forholdsvis lite kontakt mellom misjon og læstadianisme gjennom generasjoner.
Men noen steder er det i dag en voksende kontakt. Det kan ellers se ut som om misjonsbygder flere steder har blitt raskere «avkristnet» enn de læstadianske bygdene.
Trengs det så i dag flere tilflyttede kristne til ulike steder i nord? Ja, så absolutt! Samtidig ønsker jeg å understreke viktigheten av at de som kommer, tenker langsiktig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
De må også vise stor respekt og ydmykhet i møte med de troende og den historien som finnes der de bosetter seg.
