Hundre år siden samfunnsteoretikeren Max Weber døde

I år er det hundre år siden den store tyske samfunnsteoretikeren Max Weber døde. Hva står igjen etter Weber? 

Spørsmålet stilles av sosiologen Pål Veiden i en ny bok der han tar for seg Webers fortsatte innflytelse og aktualitet innen samfunnsforskningen. Boken har tittelen Max Weber. Aktuelle perspektiver (Cappelen Damm Akademisk, 2020).

Max Weber (1864-1920) ble født inn i en velstående familie i Den tyske byen Erfurt i 1864, som den eldste av syv barn.

Da han var fem år gammel flyttet familien til Berlin hvor faren var involvert i politisk arbeid i Otto von Bismarcks Tyskland, og med i ledelsen av Det nasjonalliberale Partiet.

Etter å ha avlagt doktorgraden innen faget rettsvitenskap i 1880, og tilbrakt noen år som privatdosent ved Universitetet i Berlin, ble Weber professor i Freiburg i 1894, bare tretti år gammel. Deretter flyttet han til Heidelberg, hvor han var fra 1897–1903.

Dette var en vanskelig tid for Weber. Etter at faren døde I 1897 fikk han en form for psykisk sammenbrudd. Han var plaget av depresjon, angst og søvnløshet, og ute av stand til å arbeide som vanlig.

Det var blant annet umulig for ham å forelese. Sykdommen varte i fem år, hvor han var inn og ut av nervesanatorier.

Først i 1903 ble han i stand til å arbeide igjen, men han sluttet som professor i Heidelberg samme år. Weber avsluttet karrieren i München hvor han var professor fra 1919. Her døde året etter av lungebetennelse bare 56 år gammel.

Hundre år etter sin død er Weber en samfunnsteoretiker som nær sagt alle samfunnsforskere har måttet forholde seg til. I kraft av sine faglige arbeider regnes han som helt sentral i utviklingen av samfunnsvitenskapen som vitenskapsgren.

Veidens bok om Weber er delt inn i tre deler. I den første delen tar han for seg Webers byråkratiteori, i den andre delen tar han for seg hans religionssosiologi, mens han i den avsluttende delen skriver om bidraget til vitenskapsteorien.

Webers analyser av religion er av mange regnet som perlen i forfatterskapet, skriver Veiden. I sin kanskje mest berømte bokDen protestantiske etikk og kapitalismens ånd fra 1904 argumenterer Weber for at det foreligger en sammenheng mellom den form for protestantisme som kalvinismen representerte, og utviklingen av moderne kapitalisme.

Weber gir i denne boken en forklaring på hvorfor Vest-Europa hadde hatt en så enorm vekst økonomisk i forhold til resten av Europa og også resten av verden.

Han mente å kunne forklare dette med «den protestantiske etikk», som i rendyrket form særlig finnes innen den reformerte retningen etter den fransk-sveitsiske reformatoren Jean Calvin (1509–1564).

Sentralt i Webers fremstilling står den kalvinistiske predestinasjonslæren, det vil si læren om at Gud har forutbestemt hvem som skal få del i frelsen, og at mennesker ikke kan gjøre noe fra eller til i den forbindelse.

Denne læren gjorde det viktig for kalvinistene å få bekreftet at de hørte med til Guds utvalgte, og økonomisk suksess i dette livet ble oppfattet som en bekreftelse på dette, i tillegg til å leve rett og gjøre gode gjerninger.

Ifølge Weber førte predestinasjonslæren til at kalvinistene utviklet en form for verdslig «asketisme». Samtidig «frikobles» langt på vei det verdslige fra det guddommelige, ved at avstanden til Gud blir større og religionen i praksis skyves ut til en egen religiøs sfære.

Her ligger kimen til moderniteten og fremveksten av det moderne industrisamfunnet, ifølge ham. Og kort sagt blir denne moderniseringen deretter en driver i den prosessen som betegnes som sekulariseringen eller avkristningen av samfunnet.

Weber konkluderer på en av de siste sidene avDen protestantiske etikk og kapitalismens ånd med at utviklingen av den økonomiske rasjonaliteten han har beskrevet, fremdyrker et slags rasjonalitetens «jernbur».

Det vil si et system av fornuftstvang som den enkelte er underlagt som aldri tidligere i historien. Samfunnet blir dermed med Webers egen betegnelse dermed «avfortryllet».

Veiden oppsummerer Webers modernitetsteori kort på denne måten: «Vitenskapelig kunnskap melder seg, mening forsvinner. Slik kan den weberske posisjon utlegges.»

Det er verdt å merke seg at Weber ikke hørte med til de som hilste den utviklingen han så i sin samtid med entusiasme, men snarere med bekymring.

Det vi står igjen med etter «avfortryllingen» av samfunnet, er «Fagmennesker uten ånd, nytelsesmennesker uten hjerte: dette innbiller seg at det har nådd opp til et høyere stadium enn noen gang før i menneskehetens utvikling.», skrev Weber, med henvisning til det meningstapet han så i samfunnet når kristendommen ble svekket.

Hans gode venn og kollega Ernst Troeltsch mente for øvrig at den kristendomsformen som ville klare seg best i møte med den samfunnsutviklingen Weber beskriver, var mystikken.

Alle som måtte være interessert i Max Weber og hans viktige samfunnsteoretiske arv har nå i Pål Veidens bok en kortfattet men samtidig meget god innføringsbok å gå til.