Kristensionismen – en sluttreplikk

Kristensionismen representerer et svært tydelig brudd med både luthersk, romersk-katolsk og ortodoks eskatologi som advarer mot å omsette endetidsspekulasjoner til politiske handlingsprogram.

Bispemøtets uttalelse om kristensionisme har utløst en rekke reaksjoner. Det meste av kritikken har ikke handlet om kristensionismens teologi, historieforståelse og potensielt alvorlige konsekvenser, som var det Bispemøtet faktisk tok et oppgjør med.

Begrunnelsene for Bispemøtets advarsler mot kristensionismens uansvarlige Bibelbruk er tydeliggjort både i uttalelsen ogi min utdypning i Dagen 29. oktober.

Den påfølgende debatten har vist en reell uenighet om hvor innflytelsesrik kristensionismen faktisk er. Flere påpeker at denne teologien er et amerikansk fenomen med marginal innflytelse i norsk forkynnelse og teologi, og at uttalelsen derfor treffer dårlig i en norsk kontekst. Jeg vurderer dette annerledes.

I Norge er det velkjent at kristensionismen har vært et sentralt element i mange pinsekarismatiske miljøer, særlig der man har kombinert et sterkt endetidsfokus med et sterkt Israel-vennskap.

Men kristensionismen har et betydelig større nedslagsfelt i norsk kristenliv enn bare de ganske få som aktivt promoterer denne særegne teologien offentlig.

Siden 1990-tallet har det blitt oversatt og utgitt en omfattende mengde spekulativ og radikal apokalyptisk litteratur på norsk om Israel og endetiden, skrevet av innflytelsesrike amerikanske kristensionister som John Hagee, Tim LaHaye, Jerry B. Jenkins, Pat Robertson og andre.

Denne litteraturen har et nedslagsfelt langt inn i tradisjonelle kristne miljøer som normalt ikke har noen befatning med kristensionistiske organisasjoner. Det er ingen grunn til å undervurdere påvirkningen denne type litteratur har i deler av det norske kristenfolk.

Et grunnleggende element i denne litteraturen og kristensionismen generelt er at opprettelsen av staten Israel er et endetidstegn, og alt som skjer med Israel skal tolkes i et apokalyptisk skjema konstruert på lesning av enkelte skriftsteder i den hebraiske Bibel og Det nye testamentet.

Man ser frem mot en nært forestående og katastrofal krig som skal ramme Israel med voldsom kraft. Den utløser bortrykkelse av de utvalgte få, og gjør Jesu gjenkomst nært forestående.

En blodig krig i Midtøsten er en del av Guds frelsesplan med Israel og verden, og alt som bringer verden nærmere denne krigen blir tolket som et evangelium – godt budskap.

Det er også en utbredt oppfatning blant mange kristensionister at aktive menneskelige handlinger kan påvirke Guds plan og fremskynde endetidsbegivenhetene.

I de mest ytterliggående miljøene blir det derfor et kall å aktivt jobbe for å utløse endetiden gjennom konkrete politiske handlinger, basert på farlige og egenproduserte spekulasjoner.

Den mildeste varianten støtter f.eks. opprettelsen av bosetninger på Vestbredden selv om disse strider mot israelsk lov og er sterkt konfliktdrivende. Dette er gjenkjennelig i både kristen, jødisk og muslimsk ekstremisme, og har et stort og alvorlig skadepotensial.

Et aktuelt og skremmende eksempel på dette er den før nevnte John Hagee som har fungert som rådgiver og nær støttespiller for president Donald Trump.

Basert på sin kristensionistiske og radikale apokalyptiske historieforståelse har Hagee gjennom 15 år vært en sterk talsmann for et militært angrep på Iran.

John Hagee var, ifølge sin egen nettside, den som med Bibelen i hånden klarte å overbevise president Trump om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem, en handling mange fryktet ville ytterligere destabilisere regionen og føre Midtøsten på randen av krig.

Det er med andre ord god grunn til å anta at Trumps beslutning om ambassadeflytting ikke var en realpolitisk vurdering, men skjedde under sterk påvirkning av kristensionistenes apokalyptiske endetidsforventninger.

Hagee ble belønnet av Trump ved å bli invitert til å lyse velsignelsen under ambassadeinnvielsen i Jerusalem i mai 2018.

Hagees tilstedeværelse vakte sterke protester fra mange jøder som husket Hagee for hans uttalelser på slutten av 90-tallet om at Hitler og Holocaust var en del av Guds plan for å bringe jødene til Israel.

Dette er en antisemittisk forestilling som er utbredt blant en del kristensionister, og som med sin teologiske begrunnelse er svært farlig.

Det er fortvilende at slike grufulle holdninger til det mørkeste kapitlet i jødisk og europeisk historie, og som i alle andre sammenhenger vil bli avvist som dypt forkastelige, får en viss legitimitet gjennom at de fremsettes av angivelige «Israel-venner».

Dette helhetsbildet er svært bekymringsfullt. Min klare oppfatning er at det vil være en feilvurdering både å nedskrive kristensionismens økte innflytelse, og å bagatellisere de alvorlige følgene som den kristensionistiske teologien kan få.

Kristensionismen representerer et svært tydelig brudd med både luthersk, romersk-katolsk og ortodoks eskatologi som advarer mot å omsette endetidsspekulasjoner til politiske handlingsprogram. Historien har vist oss hvor galt det kan gå.

Kristensionismen forvrenger den bibelske eskatologi på en måte som ikke bare kan skape angst og frykt blant både kristne, jøder og muslimer, men som både direkte og indirekte gjør verden til et farligere sted for oss alle.

Det er denne utviklingen biskopene har ønsket å advare mot.