Frykt for at bevis på armensk historie vil bli jevnet med jorden

Dette har skjedd i alle andre tyrkisk-okkuperte områder.

Armenia har nettopp gått på et sviende nederlag i krigen mot Aserbajdsjan. Ved flere anledninger har jeg lest kronikker i forskjellige norske aviser skrevet av aserbajdsjanske journalister.

Innleggene hadde overskrifter som hentydet på at Aserbajdsjan var offeret i disse voldsomme angrepene Artsakh (Nagorno Karabach) opplevde i 44 dager. Fair game?

Tatt i betraktning at Armenia med sine 3 millioner innbyggere måtte forsvare seg mot 90 millioner tyrkere, syriske fremmedkrigere og avansert israelsk våpenteknologi er det intet annet et under at armenerne klarte å stå imot denne overmakten.

Flere av påstandene disse journalistene har kommet med kan ikke få stå uimotsagt. Noen av dem er direkte løgn og farget av president Aliyevs hatretorikk mot armenerne.

For det første kan man ikke unngå å nevne de hendelser som førte opp mot armenerne i Artsakhs krav om uavhengighet. De historiske fakta kan ikke bestrides her.

Det er merkelig at journalistene påpeker at Artsakh var en del av Aserbajdsjan før landet ble opprettet som Sovjetrepublikk. Atatürk og Stalins avtale gikk ut på å lage en republikk for befolkningsgruppene som bebodde området.

Artsakh ble gitt til Aserbajdsjan til tross for en nærmest homogen armensk befolkning. Dette etter et nylig avsluttet folkemord av 1,5 millioner armenere utført av tyrkerne. Fornektelsen av dette folkemordet støttes den dag i dag 100 prosent i Aserbajdsjan.

Da armenerne i Artsakh sent på 1980-tallet ved hjelp av fredelige midler krevde en forandring av Artsakhs status, ble det satt i gang pogromer mot hele den armenske befolkningen i Aserbajdsjan. Hundrevis ble drept, titusenvis ble sendt på flukt til Armenia. Deretter gikk Aserbajdsjan til fullt angrep på Artsakh. Den svært underlegne armenske arme klarte å forsvare sitt territorium mot alle odds.

Når det gjelder journalistenes kronargument til forsvar for den brutale nedslaktingen av armenere vil det være på sin plass å faktisk utdype FNs resolusjoner og også se på resten av folkeretten framfor å kun fokusere på suverenitetsprinsippet. Som kjent inneholder folkeretten også kapitler om menneskers rett til selvbestemmelse og til beskyttelse mot overgrep, som for eksempel fare for folkemord.

I følge den verdensledende organisasjonen innen folkemordforebyggende tiltak, Genocide Watch var vi på randen av et nytt folkemord på armenerne. Erdogan, den tyrkiske presidentens utsagn i denne sammenhengen: «Vi skal gjøre ferdig det våre forfedre startet», bør gi flere enn armenerne gufs nedover ryggen.

Resolusjonene fra 1993 (FNs sikkerhetsråd) handler om å stoppe krigshandlingene fra begge sider, at Armenia trekker tilbake troppene fra angitte områder, og at man møtes ved forhandlingsbordet.

Den siste resolusjonen fra FNs generalforsamling vedtatt i 2008, etter eget initiativ fra Aserbajdsjan der det kreves at Armenia gir opp hele området, ble vedtatt av 39 land mot 7, mens resten av FN lot være å stemme. Begrunnelsen fra disse landene var at de ønsket en forhandlingsløsning mellom partene før status ble avklart.

Artsakhs befolkning var for et par uker siden i ferd med å bli utradert. President Pashinyan ble tvunget til å underskrive en fredsavtale som er svært ugunstig for Armenia. Store landområder som har vært befolket av armenere i 3.000 år har gått tapt.

Det lille som er igjen, oppleves som svært farlig å flytte tilbake til for de fleste armenske flyktningene som forlot Artsakh under bomberegnet.

De er omgitt av fiendtlige aserbajdsjanere, som til stadighet har minnet dem på at de ikke er ønsket i området, og at det kommer til å «skje ting.» Russiske soldater er satt ut for å passe på.

Mye av Artsakh er bombet sønder og sammen, store skogområder er ifølge armenske myndigheter ødelagt av Aserbajdsjans bruk av hvitt fosfor. Armenerne vet så altfor godt at de tusenvis av minnesmerker som viser armenernes eksistens i området kommer til å bli jevnet med jorden.

Dette har skjedd i alle andre tyrkisk-okkuperte områder. Både Vest-Armenia, Nord-Kypros og den lille enklaven Nakhitsjevan er nærmest kjemisk fritt for kirker, klostre, gravstener og så videre.

De siste 30 år har armenske myndigheter velvillig stilt opp på forhandlingsmøter i regi av OSSE. Presidenten i Aserbajdsjan har i 30 år kun vært åpen for én forhandlingsløsning: Tilbakelevering av hele området til Aserbajdsjan.

Samtidig har han ved flere anledninger vist sitt hat og forakt mot alt det armenske. Utsagn som: «Karabakh blir armenernes grav», «alle armenere er våre fiender» og det faktum at ingen med armensk etternavn slipper inn i Aserbajdsjan innbyr ikke akkurat til velvilje fra armensk side til å ville bo under aserbajdsjansk styre.

At soldaten Safarov, som uprovosert hugget hodet av en armensk soldat i Budapest i 2006, ble hyllet som en nasjonalhelt av presidenten etterpå sier vel sitt om håpet for fredelig sameksistens.