Hold ut

Vi må ikke sette liv og helse på spill. Innstrammingene skal sikre at ikke liv går tapt.

Statsministerens redegjørelse for Stortinget og de nødvendige innstrammingene som regjeringen gjør nå, viser alvoret i situasjonen. Vi må gjøre det vi kan for å unngå økte smittetall og at liv år tapt. Smitten øker og det er tøffe tak.

Jeg kjenner en stolthet over hvordan vi som befolkning har taklet denne situasjonen og vil gjerne takke Statsministeren for godt lederskap gjennom pandemien vi står i. Tiltakene som nå iverksettes er strenge. Det er inngripende tiltak, men samtidig helt nødvendig å gjøre.

Vi må sette liv og helse først! Liv og helse først har vært denne regjeringens førsteprioritet hele veien. Vi må ikke sette liv og helse på spill. Innstrammingene skal sikre at ikke liv går tapt.

At færrest mulig blir syke. At vi ikke mister kontrollen. Det handler ikke minst om å ta vare på de av oss som er i en særlig sårbar situasjon. Vi har et felles ansvar, og jeg er glad for at vi som nasjon tar dette ansvaret.

Norge er i en heldig posisjon, for vi har både ressurser og politisk vilje til å iverksette tiltak. Men det viktigste av alt er den tilliten vi har til hverandre. Tilliten til at vi står sammen i kampen mot spredning av viruset. Vi tar dugnaden og vi følger tiltakene selv om lysten på enda mer isolasjon og enda mindre kontakt med andre ikke står på toppen av noens ønskeliste.

Jeg vil også denne gang, som jeg har gjort før, understreke betydningen av det statsministeren sa til det norske folk i sin tale 18. mars i år. Hun sa:

«Dette har gitt landet vårt et fortrinn som er kraftigere enn noe våpen, mer verdifullt enn noe oljefond: Nemlig at vi stoler på hverandre».

Det var godt sagt! Vi lever i et tillitsamfunn i dette flotte landet her i nord. La oss hegne om det også når det er krise. Ja, kanskje særlig da! Og la oss ikke peke finger mot hverandre. Vi må ikke la tillitssamfunnet vårt bli polarisert, men heller finne sammen i kampen mot pandemien. Vi må stå samlet, nå mer enn noen gang tidligere i fredstid.

Jeg forstår at mange er slitne nå. Og jeg er bekymret for de mange som sliter i disse tider. Både studenter som er isolerte på hybler, eldre som er isolerte i eldre og omsorgsboliger og store familier i små leiligheter har utfordringer knyttet til å isolere seg hjemme og fra resten av familien.

Jeg tenker særlig på barn og unge som kjenner på usikkerhet og ustabilitet. Som er ensomme. Som ikke får utfolde seg slik de burde. Jeg tenker på eldre og alle som er pårørende til syke og gamle.

Alle dem som ikke kan ha den sosiale omgangen de burde ha hatt. Ensomheten som kommer snikende og som biter seg fast. Alle innstrammingene og tiltakene har sin pris, og det er ofte en høy pris.

Ja, en hverdag i ensomhet er langt fra livet i nærvær med andre slik vi husker det før mars når konserter, arrangementer, familieselskap og bursdagsfeiringer var en del av normalen for de fleste.

Selv om det er helt nødvendig å stramme inn nå, så må vi huske på de menneskelige sidene ved dette. Jeg håper vi aldri kommer i en situasjon igjen, der pårørende ikke kan besøke sine eldre på sykehjem.

Men akkurat nå så trenger vi en langvarig og kontinuerlig innsats fra myndighetenes side for å hjelpe de som trenger det mest i denne situasjonen, nemlig barn og unge som sliter og de eldre og de som er syke. Derfor må vi ha tiltak som hjelper nettopp dem.

Vi ønsker alle å komme tilbake til en normalsituasjon så raskt som mulig. Men da må vi dessverre stramme inn.

Jeg vil fra hjertet be dere om å være oppmerksomme på hverandre. Nå er tiden for å se hverandre, bekjempe ensomhet, verne om hverandre og hjelpe sårbare grupper.