FORPLIKTELSE: «Når biskopene b
...
FORPLIKTELSE: «Når biskopene betoner retten for arbeidstagere til et godt og forutsigbart arbeidsmiljø, er det påfallende at de ikke ser at det påhviler dem en slik forpliktelse overfor prestene som holder fast på den felleskristne overbevisningen om forholdet mellom kjønn og presteembete», skriver sentralstyret i For Bibel og Bekjennelse. Foto: Torgrim Melhuus, Titt Melhuus / NTB
debatt
Samvittighetstvang i Den norske kirke
Del
Problemet er at de krever fellesskap om ord og sakrament uten å ta hensyn til om Ordet forkynnes og sakramentene forvaltes på en slik måte at enhet er for hånden.

Bispemøtet kom 16. oktober 2020 med uttalelsen «Ordinasjon og kollegafellesskap» som fastslår at ingen prest i Den norske kirke kan avholde seg fra liturgisk fellesskap med ordinerte kvinner (BM Sak 59/20).

Uttalelsen kan leses på Den norske kirkes websider. Vi vil gjerne knytte noen kommentarer til denne.

Uttalelsen slår innledningsvis fast at Den norske kirke forstår sitt læregrunnlag slik at «kallet til tjenesten med Ord og sakrament gjelder både kvinner og menn».

Begrunnelsen er at det er dette synet som er «uttrykt i kirkemøtevedtak og i alle nåværende biskopers ordinasjonspraksis.»

Det er flere ganger blitt påtalt at vi savner en velbegrunnet redegjørelse for denne endringen i forhold til felleskristen lære og praksis.

Biskopene viderefører med sin uttalelse uttrykkelig det løse og tilfeldige grunnlaget ordningen hviler på, og bekrefter slik berettigelsen av kritikken på dette punktet. Den norske kirke innførte ikke samlet ordningen med kvinnelige prester.

Den første ordinasjonen av en kvinne i 1961 var snarere resultat av solopptreden fra én biskops side, og dette ble møtt med protester fra et flertall biskoper, og denne motstanden fulgte disse og andre senere opp.

Biskopene peker videre på at fordi det er evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen som er grunnlaget for kirkens enhet, «må det være fellesskap om ord og sakrament blant dem som er satt til denne tjenesten». Her gjør biskopene seg skyldig i en kortslutning.

Problemet er at de krever fellesskap om ord og sakrament uten å ta hensyn til om Ordet forkynnes og sakramentene forvaltes på en slik måte at enhet er for hånden.

Det som savnes i biskopenes utsagn, er altså en påvisning av at det foreligger en slik enhet her hos oss. At evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen er grunnlaget for kirkens enhet, innebærer ikke at det automatisk er enhet mellom alle som mener seg å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene.

For Den augsburgske bekjennelsen som biskopene her indirekte viser til, består derimot muligheten at enheten er brutt. Bekjennelsen opererer med kriterier for at enhet foreligger.

Det er med andre ord for den lutherske bekjennelsen ikke nok at det forkynnes og forvaltes, spørsmålet er hvordan: evangeliet må forkynnes «rent» og sakramentene forvaltes «rett» for at kirken skal være samlet (art. 5).

Et ledd mangler derfor i bispemøtets resonnement, påvisning av at enheten er til stede. Biskopenes påstand kan derfor ikke begrunnes hverken historisk eller prinsipielt.

Påstanden er desto mer merkverdig ettersom ingen som undertegnet Den augsburgske bekjennelsen, forestilte seg en ordinasjonspraksis i samsvar med det Den norske kirkes biskoper praktiserer.

Når biskopene betoner retten for arbeidstagere til et godt og forutsigbart arbeidsmiljø, er det påfallende at de ikke ser at det påhviler dem en slik forpliktelse overfor prestene som holder fast på den felleskristne overbevisningen om forholdet mellom kjønn og presteembete og søker å finne ordninger for å ivareta dette på en måte som ikke svekker deres teologiske integritet.

Disse prestene har gått inn i tjenesten i Den norske kirke på premisser om at det er mulig å praktisere dette synet.

Dette har også vært Den norske kirkes praksis til nå. Muligheten for dette har vært fastholdt også av biskoper som selv ordinerer kvinner.

I stedet holder biskopene fram tvetydigheten som ideal ved at disse prestene gis frihet til å ha sin overbevisning så lenge den ikke får praktiske konsekvenser. Biskopene oppfordrer på denne måten prester til å handle mot sin samvittighet.

BM Sak 59/20 innebærer klart noe nytt. For vår del vil vi på bakgrunn av uttalelsen reflektere over forholdet til Den norske kirke. Kirkemedlemmer har de siste årene trukket ulike konsekvenser av utviklingen i Den norske kirke, det gjelder også FBBs medlemmer.

På den ene siden mener vi uttalelsen helt allment får konsekvenser for rekruttering til prestetjenesten og til engasjement i Den norske kirke overhodet.

Vi kjenner som forening for det andre et spesielt ansvar for de av våre medlemmer som er med i denne kirken som prester eller lekfolk. Det gjelder også andre i Den norske kirke med et klassisk embetssyn.

Vi vil søke måter å veilede på i situasjonen som er oppstått, og be for dem som nå modig avlegger den gode bekjennelsen.

for bibel og bekjennelse,jan bygstad,kirken,den norske kirke,kvinneprester,kvinnelige prester,meninger,debatt