Hvor er det blitt av forkynnerne?

Trenger vi fortsatt forkynnere som kan besøke bedehus, foreninger og møter i byer og bygder? Svaret er ganske enkelt ja.

Jeg vet at det er mange som stiller dette spørsmålet. Etter krigen og årene fremover ble det ansatt et stort antall forkynnere i de mange organisasjoner og bevegelser som da fantes.

De var ansatt sentralt for å reise over hele landet eller i områder og kretser som emissærer. Det var også lenge vanlig at mange var ansatt på deltid, og hadde annet praktisk arbeid i sommermånedene.

Men det er jo fremdeles ansatte forkynnere i kirkesamfunn og frivillige organisasjoner, men bare på de siste 10-20 årene har det skjedd en betydelig reduksjon. Utviklingen går raskt, og den fortsetter.

Det er med undring og bekymring mange følger denne utviklingen. Hva skyldes dette? Er det på grunn sviktende økonomi, mangel på rekruttering eller andre prioritereringer?

Er det mindre fokus på møtevirksomhet og forkynnertjeneste? Har man ikke på lederplan vært våkne nok for konsekvensene av en slik utvikling?

Vi ser også en tydelig trend mot en omorganisering av stillinger. Vi har blant annet fått konsulentstillinger i forskjellige varianter, noe jeg selv fikk oppleve de siste par årene av min tjenestetid.

Det var gjerne administrative oppgaver kombinert med enkelte forkynneroppdrag. Det var også tydelig at man forsøkte å satse mere på de frivillige kreftene. Frivillige forkynnere eller fritidspredikanter som man gjerne kaller dem.

Jeg var selv i den rollen noen år etter at jeg ble pensjonist. Men her tynnes det også i rekkene.

Trenger vi fortsatt forkynnere som kan besøke bedehus, foreninger og møter i byer og bygder? Svaret er ganske enkelt ja. Det er en forutsetning for at man skal kunne opprettholde et levende og fullverdig misjonsarbeid.

Vi ser at stadig flere bedehus nedlegges og foreninger innstiller driften på grunn av sviktende tilslutning og manglende virksomhet.

Besøk av forkynnere har alltid bidratt til økt aktivitet, inspirasjon og optimisme, og det skaper også større giverglede og følgelig bedre økonomi.

Her er det jo en klar og nøye sammenheng. Oftere utsendelse av giroblanketter kan ikke erstatte personlig kontakt og tilstedeværelse. Mange opplever svikt i inntektene som fører til nedbemanninger og endrede prioriteringer.

Forkynneren Johnn R. Hardang, TV og radiopastor i P7 talte for kort tid siden i en reprisesending på Kanal 10, fra 2011, altså for 9 år siden, der han mot slutten tok opp spørsmålet om manglende forkynnerrekruttering.

Han mente at det igjen måtte gis undervisningstilbud og skapes gode miljøer og steder som kunne bidra til å framelske og dyktiggjøre unge forkynnernådegaver. En betimelig påminnelse, men årene går.

Har det skjedd eller skjer det noe på dette område? Det burde være et enormt behov for å rekruttere nye forkynnere i evangeliets tjeneste. En framtid uten forkynnere? Det glade budskap må ut til folket mens det enda er nådetid.

Det er et viktig og nødvendig bønneemne. Hva tenker organisasjonsledere og deres styrende organer? Er det noen som igjen våger å satse på flere ansatte forkynnere? Det kan bli for sent.

Mens jeg tenkte på dette temaet, som jo er ganske alvorlig med tanke på framtiden, fant jeg en gledelig uttalelse fra Norsk Luthersk Misjonssamband:

«Forkynnelse av Guds ord er et helt naturlig og viktig satsingsområde for oss i NLM Norge. Det er stort behov for sunn og god bibelundervisning i landet vårt, og vi ser fortsatt verdien av å ha ansatte som er dedikert til denne tjenesten.»