Prioritere flyktninger ut fra tro?

Når KrF forsøkte å styrke konvertitters rettigheter i asylprosessen, ble vi møtt av en vegg av motforestillinger og problemer i forhandlinger med nettopp Frp.

Mama Maryam er en kristen irakisk enke som har gjort det til en livsoppgave å hjelpe barn som har mistet sine fedre på grunn av terror.

Sammen med sine hjelpere i Bagdad tar hun vare på over fem tusen barn og mødrene deres, både muslimer og kristne.

Under IS herjinger i landet hjalp hun, med fare for sitt eget liv, flyktninger og mennesker som har blitt drevet bort fra sine hjem på grunn av sin tro. Mama Maryam fraktet ut mat og klær til mennesker i nød, både til kristne og jesidier.

Det er både sterkt og rørende å lese på Stefanus-alliansens nettsider om hvordan denne modige kvinnen lever ut sin tro og sine verdier. Hun forbeholder ikke sin nestekjærlighet til sine egne trossøsken – alle mennesker er like verdifulle.

«Ingen andre har hjulpet oss … Dere har behandlet oss som om vi var kristne søsken. Dette kommer vi aldri til å glemme», sier en leder for jesidiene om Mama Maryams innsats til Stefanus-alliansens utsendte.

Det er langt fra Mama Maryams lysende eksempel i Irak til den politiske debatten her hjemme i verdens rikeste land. Jeg tror likevel at hennes eksempel kan si oss noe i debatten om prioritering av flyktninger – om ikke å sette grupper av nødlidende opp mot hverandre eller sortere mennesker på grunnlag av tro.

Når det er sagt, er det bra at det er debatt rundt de kriteriene som er satt opp for hvilke flyktninger som skal prioriteres av Norge. Kriteriene ble satt opp med en intensjon om å gi beskyttelse til de som trenger det mest, men her er det sikkert rom for både endringer og for en mer prinsipiell inngang.

For KrF står vår prioritering i flyktningpolitikken fast: Vi skal hjelpe barna, de mest utsatte og de som er i størst nød først.

Mange ganger er det kristne minoriteter som er i særlig behov av beskyttelse. KrF går fremst i kampen for undertrykte kristnes rett til å leve ut og dele sin tro.

Samtidig kjemper vi like sterkt for alle menneskers frihet til å tro eller ikke ha en tro og for retten til å skifte tro.

Som Kari Fure skriver i sin gode kommentar lørdag 17. oktober: «I møte med mennesker i dyp nød, må vi som enkeltmennesker og samfunn gjøre det vi kan for å hjelpe, uansett hva den nødlidende tror på».

Trosfriheten er en helt grunnleggende menneskerettighet, som er under hardt angrep i mange land. Over 80 prosent av verdens befolkning lever i land med sterke begrensninger i retten til å leve ut sin tro. Derfor mener KrF at Norge må fortsette den styrkingen av arbeidet for trosfrihet, som denne regjeringen har startet.

Når det gjelder spørsmålet om kristne bør settes først i køen for hjelp, som FrP og Listhaug foreslår, kan det være grunn til å spørre hva kristne ledere som lever i undertrykkende regimer selv sier. I stor grad ber de om å få lik behandling og like rettigheter som majoritetsbefolkningen, ikke særbehandling.

Å gi fortrinn til kristne når det gjelder asyl kan også forverre situasjonen for de kristne som er igjen i landene de flykter fra.

Dersom det blir en oppfatning om at kristne får en særbehandling fra vestlige myndigheter og organisasjoner kan lokale kristne bli beskyldt for infiltrering og for å være tilknyttet vestlige interesser. Det kan igjen øke konfliktnivået og forverre forfølgelse og diskriminering.

Dagen og redaktør Kari Fure deler ut ros til Frp for et forsterket ønske om å hjelpe forfulgte kristne.

Å ville strekke ut en hjelpende hånd til forfulgte kristne fortjener absolutt ros, men jeg regner med at Dagen også vil stille de kritiske spørsmålene: Hvorfor løftet ikke Frp en finger for å gi økt beskyttelse til kristne grupper da de satt ved makten?

Det var tross alt ikke mindre enn syv Frp-topper som hadde ansvaret for dette feltet som justisministere, inkludert Sylvi Listhaug.

Ikke nok med at de ikke foretok seg noe, men når KrF forsøkte å styrke konvertitters rettigheter i asylprosessen, ble vi møtt av en vegg av motforestillinger og problemer i forhandlinger med nettopp Frp.

Det er i det hele tatt en rekke dilemmaer i Frps politikk på dette området, som fortjener å belyses: Frp vil kutte utviklingshjelp som forebygger at mennesker må flytte fra sine hjem, samtidig som de vil ta imot færrest mulig flyktninger.

Frp vil hjelpe flyktningene i deres nærområder, men vil kutte den bistanden som gir slik hjelp. Frp vil beskytte mennesker med riktig tro, men undergraver stadig asylretten og muligheten til å søke beskyttelse.

KrF vil gjerne ha Frp med i kampen for konvertitter og forfulgte kristnes rettigheter. Mennesker på flukt fra forfølgelse fortjener vår fulle støtte, ikke bare i ord men også i handling.