OMPRIORITERING: Fremskrittspar
...
OMPRIORITERING: Fremskrittspartiet ønsker nå at Norge skal prioritere kristne flyktninger. Bildet viser nestleder i partiet, Sylvi Listhaug. Foto: Ingjerd Våge
leder
Bør kristne flyktninger prioriteres?
Del
Ja, det bør de, når det er nødvendig.

Frp ønsker at forfulgte kristne skal stå først i køen når kvoteflyktninger skal velges ut. «Vi vil være med på å ta imot et begrenset antall kvoteflyktninger, og vi ønsker å prioritere forfulgte kristne», sier Sylvi Listhaug til Dagen.

Dette er del av forslaget til ny asylmodell som Frp har jobbet med de to siste årene. Listhaug er leder for partiets innvandrings- og integreringsutvalg. I samtale med Dagen begrunner hun ønsket om å prioritere forfulgte kristne med at dette er en gruppe som har svært vanskelige liv, som får lite oppmerksomhet, og som det er naturlig at Norge som et kristent land står opp for.

Norske myndigheter nøler ellers ikke med å nevne enkeltgrupper med særlig beskyttelsesbehov når det er grunn til det. I juli sendte Kunnskapsdepartementet ut en pressemelding der det sto at «lesbiske, homofile, bifile og transpersoner skal prioriteres både som gruppe og som individ ved uttak av overføringsflyktninger». Å prioritere disse gruppene kan det være gode grunner for. Vi vet at homofile i enkelte land risikerer livet. Et annet eksempel er fribyordningen, der forfulgte forfattere, journalister og kunstnere får beskyttelse i et begrenset antall år, fordi de som yrkesgruppe kan være særlig utsatt.

I de senere årene har vi sett en økende forståelse i norsk offentlighet for at også religiøs forfølgelse er et problem. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) lovet nylig å ta opp forfølgelse av sårbare religiøse minoriteter med Pakistan.

En rekke stortingsrepresentanter, deriblant kulturminister Abid Raja (V), er medlemmer av et internasjonalt nettverk av parlamentarikere som arbeider for trosfrihet. Samtidig har man vært tilbakeholdne med å gi særskilte religiøse grupper prioritet i asylsammenheng. Mennesker i nød skal få lik behandling, uansett tro.

Det er en tankegang som gir mening, men den har også sine svakheter, for noen ganger er det nettopp troen som gjør at man har behov for beskyttelse. Tenk bare på yazidi-folket, som ble ofre for folkemord nettopp fordi IS foraktet troen deres. I Myanmar fordrives rohingya-muslimer på grunn av sin tro og etnisitet, og i Kina sitter muslimske uighurer i konsentrasjonsleirer på grunn av troen.

I møte med mennesker i dyp nød, må vi som enkeltmennesker og samfunn gjøre det vi kan for å hjelpe, uansett hva den nødlidende tror på. Dette er et dypt kristelig prinsipp, fordi alle har samme menneskeverd og er like høyt elsket av Gud. I Midtøsten har jeg gang på gang hørt kirkeledere forsikre om at de hjelper alle, muslimer så vel som kristne.

De begrunner det med det kristne nestekjærlighetsbudet, men også med Bibelens oppfordring om å være lys og salt. Det er et mektig vitnesbyrd når forfulgte kirker ikke bare ber for sine forfølgere, slik Bibelen sier vi alle skal, men også gir dem mat og madrasser. Kanskje er det nettopp her vi finner noe av forklaringen på den kristne vekkelsen vi ser blant muslimer i Syrias naboland.

Men noen ganger er det faktisk kristne som trenger ekstra beskyttelse. Det må norske politikere erkjenne. Mange kristne på flukt i Syria, Irak og nabolandene føler seg sviktet av det de ser på som det kristne Europa. De definerer oss som sine brødre og søstre, men opplever at vi i liten grad kom dem til unnsetning da de hadde det som verst.

Tvert om opplevde de å komme bakerst i køen. Fordi de ikke følte seg trygge i de store flyktningleirene, der de fleste var muslimer, prøvde mange kristne å finne tak over hodet andre steder. Dermed ble det vanskeligere å bli fanget opp av FN-systemet. Noen hevder seg også diskriminert av lokal FN-stab, som prioriterte sine egne.

Likevel er det ikke ukomplisert å prioritere forfulgte kristne til Europa, selv i situasjoner der det er de som er mest utsatt. I Syria og Irak er meningene delte. Kirkeledere advarte mot at flyktningstrømmen utarmer de lokale kirkene. «Gi oss heller tilstrekkelig hjelp til å bli værende», sa mange kirkelederne.

Andre mente det var direkte umoralsk å pålegge folk å bli værende, når den ene bølgen med forfølgelse kom rullende etter den andre. Spurte en vanlige folk, var svaret uansett entydig: De hadde fått nok. De ville vekk. De trengte hjelp, men fikk i for liten grad den hjelpen.

Sylvi Listhaug skal ha ros for å ville strekke ut en hånd til forfulgte kristne. Det er prisverdig at hun sier at vi vil ta ansvar for å hjelpe dem. For noen ganger er det forfulgte kristne som har særlig behov for hjelp. Da må vi våge å si det som det er.

Andre ganger er det andre som har de største behovene. Da er det dem vi må hjelpe.

Selv om vi strekker ut en hånd til forfulgte kristne, betyr det ikke at vi må lukke hånden for andre.

abid raja,asylsøkere,flyktninger,forfulgte kristne,irak,sylvi listhaug,syria,trosfrihet