Kommunisme og Guds ord

Øystein Johnson hadde for en tid siden et innlegg i Dagen om hvor flott og «kristent» kommunisme er. Nå vet ikke jeg hvor belest Johnson er når det gjelder kommunismen og dens røtter, men uansett kan det jo være greit å gi en kort innføring.

Kommunismen ble grunnlagt av Karl Marx på midten av 1800-tallet. Blant annet i skriftet The Union of the Faithful with Christ av Karl Marx leser vi at han i ungdommen var en kristen og skrev om hvor mye han elsket Jesus. Siden vendte han seg kraftig mot kristendommen.

For eksempel sier han i Pale Maiden: «Min sjel som en gang var trofast til Gud er nå utvalgt til helvete». Han sto også bak flere verk der han roper ut forbannelser over hele menneskeheten og sverger at han «skal dra med seg alle sammen ned i helvete..., og hyle ut forbannelser etter dem» ( Oulanem).

Han skriver også at han skal «hevne seg på den Allmektige som sitter på tronen (Gud) og rive Ham ned derfra».

I The Fiddler skriver han blant annet: (...) Med Satan har jeg gjort min handel, han gir meg tegnene og hjelper meg å utnytte tiden, jeg spiller dødsmarsjen for ham (...). Mange av de øvrige skriftene hans er fulle av såpass mye groteske besvergelser at jeg vil spare leserne for det.

Ifølge Richard Wurmbrands bok Marx and Satan var Marx også et trofast medlem i satanist-kirken i Tyskland, som han jevnlig frekventerte med sin gode venn og medsatanist Moses Hess. Hess grunnla forøvrig det aller første sosialdemokratiske partiet og viker ikke tilbake for Marx når det gjelder anti-kristne utsagn og hatefulle ytringer (Ibid).

Det kan også nevnes at Marx selv stadig omtalte sin ideologi som sosialisme. (Das Kapital m.m)

Han ble også bedt om å oppsummere sosialismen i en setning, svaret var: «den totale avskaffelse av privat eiendom» (Se for eksempel On Proudhon).

Når det gjelder rasisme sto han heller ikke tilbake for det. Både Marx og Engels gjorde narr av Marx’ svarte svigersønn fra Colombia og kalte ham blant annet for «Little negro» og «Gorilla».

Denne svigersønnen endte opp med å ta selvmord sammen med Marx’ datter. Det gjorde også en av de andre døtrene hans. Tre av de andre døde av underernæring grunnet vanskjøtsel (Se for eksempel The Devil and Karl Marx, Kengor) Marx sa for øvrig at sønnen var styrt av en demon, Engels kalte han et monster av 1000 djevler og hans sønn Edgar omtalte han som «min kjære Djevel». (Ibid).

Alle disse tingene er grundig dokumentert i flere samtidige biografier og selvbiografier, og hvis noen er interessert i mer om dette kan Richard Wurmbrands Marx-biografi: «Marx and Satan» anbefales.

Wurmbrand satt i rumensk fengsel i mange år og fikk kjenne dette styresettet på kroppen. «Korrespondanse-brevene mellom Engels og Marx» gir også mye interessant og viktig bakgrunnsinformasjon. Paul Kengor har også nylig gitt ut en god bok om samme emnet: «The Devil and Karl Marx».

I kommunismen er det staten som bestemmer hva som er rett og galt, og evolusjonsdogmet ligger alltid til grunn i land som har tatt det til seg. Det var forøvrig også Marx veldig opptatt av. Han skrev til og med takkebrev til Charles Darwin og dedikerte Das Kapital til han. Evolusjonismen var «akkurat det jeg trengte» skriver han blant annet. I et annet takkebrev han skrev til Darwin skriver han at han «ga ham den naturvitenskapelige basisen for klassekampen i framtiden» ( Korrespondanse brevene, s.125).

«Naturvitenskapen» han her siktet til dreide seg om den svært ukristelige tanken om den sterkestes rett. Hvis altså proletariatet overvinner borgerstanden/bedriftseierne (dem som har skaffet dem jobber), er det de førstnevntes gener som er mest foredlingsverdige, og dermed var den kommunistiske revolusjonen rettferdiggjort «vitenskapelig» (pseudovitenskapelig). I darwinistisk forstand er det nemlig positivt at folk slåss, om så til døde, så seierherrenes gener kan videreføres og de svakestes gener stoppes og loppes.

Mayflower-pilgrimene i USA eksperimenterte faktisk også med et sosialistisk styresett i en kort periode i 1620/21. Det endte tragisk der rundt 50 prosent døde som en følge av det. (Se for eksempel «Plymouth plantation» av William Bradford eller «Miracles in American History» av William Federer). Problemet var det som ofte skjer, nemlig «free rider»-problematikken.

Siden alle goder skulle deles likt uavhengig av hvor mye man gjorde eller bidrog, så mistet folk insentivet til å jobbe. Og da kollapset det naturlig nok svært fort. Det er treffende blitt sagt om sosialisme: «Problemet med sosialisme er at du før eller senere slipper opp for andre folks penger». Det er en god oppsummering. Og det er ikke akkurat i tråd med Guds ord, for å si det mildt.