NORD: Hvis jeg kjører over gre
...
NORD: Hvis jeg kjører over grensa til Finland er det 1262 km til nærmeste hovedstad, som ikke er Oslo, men Helsinki. Fortsetter jeg 111 km er jeg i Sankt Petersburg (1373 km). Stockholm ligger 1463 km unna. Men hvis jeg skal til Oslo må jeg kjøre hele 1649 km, og den raskeste ruten går gjennom nabolandet Sverige, skriver Terje T. Konradsen. Foto: Berit Keilen / NTB
debatt
Sett nordfra
Del
Det er nettopp dette at landet i nord vender østover, ikke nordover, som skaper en av de største geografiske og kulturelle forskjellene mellom Troms og Finnmark og resten av landet.

Et navn sier gjerne noe om en persons eller en nasjons identitet. Som regel, om ikke alltid, er navnet på den dominerende folkegruppen og landets navn samsvarende. Derav tanken om nasjonalstaten som vokste fram etter den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.

Russere bor i Russland, finner i Finland og nordmenn hører til i Norge. Men undersøker vi litt nærmere, har de fleste såkalte nasjonalstater også minoriteter, innvandrere og kanskje en urbefolkning? Det ligger en historie bak, ofte konfliktfylt med mye undertrykt sinne og smerte.

De lærde strides om det meste, men det finnes en allmenn oppfatning om at navnet Norge er avledet fra det gammelnorske ordet «nordr» som ble forstått som «veien mot nord».

Det gjenspeiles for eksempel i andre germanske språk som engelsk og tysk: Norway og Norwegen . Norskekysten viste veien nordover inn i Arktisk.

Den norske identiteten og stoltheten ble blant annet knyttet til de norske polfarerne, Nansen og Amundsen, når den nye nasjonen skulle bygges og frigjøres på begynnelsen av forrige århundre. Vi ville gjerne fremstå som et oppdagende og modig, men samtidig moderne og fredselskende folk.

Så var det også på vegen nordover at norske sjøfarere og bosettere møtte andre folkeslag. Deler av det vi i dag kaller Nordkalotten ble et fellesområde, en møteplass mellom ulike germanske, finsk-ugriske og slaviske stammer.

De mektige kongene i sør og øst hadde ennå ikke gjort opp seg i mellom. Folk og reinflokker krysset grensene uten pass eller krav om visum eller bostedsadresse.

Grensen mellom Norge og Russland ble trukket så sent som i 1826, nøyaktig 500 år etter at den såkalte Novgorod-traktaten ble inngått. Dette var en avtale mellom kongene om beskatning av samene. Nordkalotten ble ikke delt opp geografisk mellom dem, men ble sett på som et felles ressursområde.

Norges kystlinje skal visstnok være den nest lengste i hele verden og grenser i dag til tre andre stater: Sverige, Finland og Russland. Likevel er det bare rundt fem prosent av befolkningen som har noen fysisk nærkontakt med de to sistnevnte i øst. Du mener i nord? Nei, jeg mener faktisk i øst.

På NRKs nyhetssider stod det nylig: «Den norsk-finske grensa er 736 kilometer lang. Den går fra Treriksrøysa i Storfjord i sør til Treriksrøysa i Pasvikdalen i nordøst».

For det første er dette misvisende informasjon fordi Treriksrøysa i Storfjord kommune ligger lenger nord enn trerikspunktet i Pasvikdalen. For det andre bekrefter dette at Norge i nord vender mer østover enn nordover.

Tromsø og Kirkenes ligger omtrent på samme breddegrad. Det samme gjelder Murmansk i Nordvest-Russland. Når du har reist fra Tromsø til Kirkenes har du kun beveget deg 5’ (minutter) nordover, men samtidig har du reist 110 (grader) og 13’ østover.

Og det er nettopp dette at landet i nord vender østover, ikke nordover, som skaper en av de største geografiske og kulturelle forskjellene mellom Troms og Finnmark og resten av landet.

Nordland fungerer på et vis som et brohode mellom landsdelene. Dette fylket er både en del av Nord-Norge og det arktiske miljøet, samtidig som det for mange nordmenn er stedet hvor nordlendingene bor.

De fleste søringer som dro nordover i sommer kom seg så langt som til Lofoten. Fra Å i Lofoten til den russiske grensen er avstanden 1234 km fra vest til øst om du velger den korteste veien via Nord-Finland.

Gjennom Nord-Troms og Vest-Finnmark er ruta 1363 km. Den siste avstanden tilsvarer omtrent kjørelengden fra Oslo til Narvik.

Jeg bor i grensekommunen Storfjord som altså våker over den nordligste treriksgrensen i verden. Hvis jeg kjører over grensa til Finland er det 1262 km til nærmeste hovedstad, som ikke er Oslo, men Helsinki.

Fortsetter jeg 111 km er jeg i Sankt Petersburg (1373 km). Stockholm ligger 1463 km unna. Men hvis jeg skal til Oslo må jeg kjøre hele 1649 km, og den raskeste ruten går gjennom nabolandet Sverige.

Dette har folket på Nordkalotten alltid måttet forholde seg til. Disse omstendighetene har skapt et samkvem og en tilhørighet i nord som er vanskelig å forstå for mange sør for Sinsenkrysset. Her i Storfjord kaller vi dette «de tre stammers møte».

Alle stedsnavn er skiltet på tre språk: norsk, samisk og kvensk (finsk). Dessuten betjener vi mange gravplasser etter russiske krigsfanger, og ennå finnes det spor etter gamle russiske bosettinger.

Finnmark og Nord-Troms ble evakuert og brent fordi vi var en del av østfronten under andre verdenskrig. Resten av landet forholdt seg i hovedsak til andre frontlinjer i vest.

En tysk arme på 230.000 mann brukte Troms, Finnmark og finsk Lappland som bakgård for angrepet på Sovjetunionen i nord. Ettervirkningene av krigen på Østfronten preget nordområdene i mange år etter 1945.

Deretter ble det kald krig og jernteppe mot øst i førti år. Ironisk nok skapte denne situasjonen enda større samhold og felles historie på tvers av grensene på Nordkalotten. Til sammenligning brukte Nazi-Tyskland kun 75.000 soldater i sitt angrep på Norge i 1940.

Russerne var våre frigjørere i nord, og Øst-Finnmark fikk derfor friheten seks måneder før resten av landet. Kjærlighet og samhørighet med folk på andre siden av grensen er historisk begrunnet med Pomorhandel og gjensidig immigrasjon. Pomorhandelen varte i nærmere 200 år, helt fram til revolusjonen i 1917.

Arkhangelsk, Vardø, Hammerfest og Tromsø var sentrale markeder i dette varebytte. Norske bosettinger på Kola og i Murmanskområdet er godt dokumentert. Graver med norske navn kan du fortsatt finne i utkanten av Murmansk.

Så hva kan vi lære av dette? Vi kunne gjerne sett nærmere på fornorskningsprosessen, men i påvente av Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid lar vi det ligge.

Men et annet forhold som mange i Norge ikke er klar over er at den største folkevandringen i Norge i moderne tid er strømmen av folk fra Finnmark og Troms som flyttet til østlandsområdet.

Det begynte med flyktningstrømmen i krigens siste fase. Mange av de evakuerte vendte aldri hjem. For de fleste var det ingen hus å vende hjem til, alt var jo brent.

Deretter kom sentraliseringen og urbanisering i gang for alvor, og et fødselsoverskudd nordpå og behov for arbeidskraft sørpå fikk det hele til å akselerere.

Selv om det også kom søringer nordover, ble de fleste ikke værende. Etter noen år som sykepleier, lærer eller prest vendte flertallet hjem til mer lukrative jobber og klima i sør. I etterkrigstiden var Troms og Finnmark åstedet for mange unge menns førstegangstjeneste i Forsvaret.

Det ble ofte en kald gjesteopptreden. 3-12 måneder borte fra «mammas kjøttkaker» sørpå var for mange mer enn nok til å bli vaksinert mot ytterligere eksponering for de kulturelle og klimatiske frontlinjene nordpå.

Dette var et uttrykk som en norsk forfatter i vårt nærmiljø tok i bruk for å beskrive demografien på Nordkalotten. Når du skraper litt på overflaten vil du fort finne samiske og kvenske gener, ja, hos noen også russisk blod. Områdene i nord har blitt kalt Europas siste villmark.

Opprettelsen av Barentsregionen i 1993 hvor alle de nord-norske fylkene er inkludert sammen med to fylker i Sverige, tre i Finland og fem fylker og republikker i Russland var en historisk milepæl.

Et forpliktende samarbeid politisk, økonomisk, kulturelt og økumenisk på tvers av det gamle jernteppet er sjelden vare i dagens Europa.

Men det ligger et historisk og folkelig grunnlag for et slikt samkvem i nord. Derfor er det i kongeriket Norge viktig å kunne håndtere sør-nord-forholdet så vel som øst-vest-dynamikken.

Denne utfordringen former et kors over landet vi som kristne bør ta på alvor i bønn. Kors-armene krysses i nord og gir oss som nasjon en rikdom og en arv som vi kan bygge videre på i årene framover.

Men da må nordområdene få beholde og helst øke sin befolkning. Avfolkningen på landsbygda i Nord-Finland og Nord-Sverige er skremmende.

Flere hundre tusen mennesker har de senere år også flyttet sørover fra Nordvest-Russland. Det politiske Norge må sørge for et bærekraftig rammeverk, og vi som bor her nord bør slutte å klage og syte, og vise at vi også kan ta vare på oss selv.

Kanskje vi sendte for mange av de beste ungdommene sørover, de med mest initiativ og lederevner. Men landsdelen er fortsatt full av entreprenører, fiskere, reingjetere og fangstfolk.

I tillegg har vi de utrolige nordnorske kvinnfolka som har trosset trekken fra Nordishavet og sørger for at det alltid finnes en lysende framtid for kommende generasjoner her nord for Polarsirkelen.

Terje Konradsen er e n internasjonal seniorleder i YWAM/Ungdom i Oppdrag og gift med Eva. Eva og Terje har fire voksne barn og har bodd i Troms og Finnmark i mer enn 40 år. Sammen med Hanne og Leif Braathen startet de arbeidet på Borgen-senteret i 1978. Terje har skrevet to bøker utgitt på Proklamedia; Disippel 365 (2015) og Nordkalottens disipler (2018).

nord-norge,troms og finnmark,terje t konradsen,terje tonås konradsen,meninger,debatt