«Den samme typen «bad taste» og kulturløshet er det bevegelser av typen SIAN demonstrerer når pukker på sin «rett» til å brenne Koranen, og begrunner det med ytringsfrihet», skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra SIANs koranbrenning i Kristiansand i november. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

Om å brenne bøker

Ærlig talt: Ytringsfriheten fortjener bedre.

I den offentlige debatt blir det iblant argumentert med at det er innenfor ytringsfrihetens grenser å brenne bøker som store folkegrupper har et sterkt – kall det gjerne religiøst – forhold til. Det gjelder både Koranen og Bibelen.

Isolert sett kan det godt være at «ytringsfrihetsargumentet» er relevant. Men er det dermed sagt at det er «greit» å brenne et eksemplar av, det være seg Bibelen eller Koranen?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selvfølgelig ikke! Bokbål og brenning av bøker er et historisk fenomen som vi ikke skal ta lett på.

Det mest kjente eksemplet er nazistenes bokbål i Tyskland i mai 1933. Totalt ble det brent om lag 25 000 bøker fra 2 500 forfattere.

Mange av disse forfatterne var av jødisk opprinnelse, men det var også solide tyskere som Thomas Mann (nobelprisvinner i 1929) og hans bror Heinrich. Senere skulle også vår egen Sigrid Undset oppleve å få sine bøker brent på nazistenes bokbål.

Dette bare å gjøre det klart hva slags tradisjon de går inn, de som velger å sette fyr på en eller flere bøker. Brenning av bøker er en bøllete handling, stort sett uansett hva slags bok vi snakker om

Kanskje er det en digresjon, men likevel:

For noen år siden foreslo en kommune (var det Oslo, tro?) at man som en prøveordning skulle gi de som ønsket det fritak for sidemål (i Oslo vil det si nynorsk).

En kvinnelig gymnasiast ble begeistret for dette og foreslo at de som ville ha fritak skulle komme sammen og brenne lærebøkene i nynorsk.

Dette kom på riksdekkende radio, og jenta med det glupe forslaget ble intervjuet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

- Har du hørt om brenning av bøker i andre sammenhenger? ble hun spurt.

- Eh - nei? var svaret.

Det ble siste ord i innslaget.

Otto Jespersen hadde et stunt for noen år siden der han brant en bibel. Dette ble vist på fjernsynet. Da han ble utfordret på om han ville brenne et eksemplar av Koranen også, svarte han ikke.

Det var ikke å forvente. Otto Jespersen er den type aktører som bare er høye og mørke når det ikke krever noe mot å være det.

Det betyr ikke at han burde brent Koranen også. Det betyr at han ikke burde brent Bibelen. Rett og slett fordi det var «bad taste».

Den samme typen «bad taste» og kulturløshet er det bevegelser av typen SIAN demonstrerer når pukker på sin «rett» til å brenne Koranen, og begrunner det med ytringsfrihet.

Ærlig talt: Ytringsfriheten fortjener bedre.