Det er tillit det dreier seg om

Generalsekretæren sier at han lytter mye, og har sikkert rett i det. Men jeg spør: Hva er det å lytte?

Dagen hadde torsdag 27. august et stort oppslag om en samling høsten 2019 for Etiopiamisjonærer.

Oppslaget hadde overskriften «Det kan være at noen ikke føler seg sett» og dreide seg mye om oppslag som har stått i Dagen om personalbehandling, eller mangel på det, i NLM. Jeg ber om plass til å kommentere og utdype noe av det som sto i dette oppslaget.

Tidligere landsungdomssekretær i NLM, Tor Erling Fagermoen, kommenterer og prøver å forklare «frustrasjonen på Etiopiafeltet» og hvorfor noen «føler seg urettferdig behandlet».

Han sier: Det er enorm makt som ligger i «slik har det vært gjort før.» Og som belegg for dette henviser han til at «Etiopia i misjonens velmaktsdager hadde over 200 misjonærer i landet. Det er sårt for dem å gi over og forlate det som er bygd opp.»

Slike utsagn er det på tide å få en slutt på og gravlegge så fort som mulig. Det var i januar 1975 at det var 200 «NLM-misjonærer i landet». Fagermoen må ha fulgt dårlig med i misjonshistorien hvis han tror at noen NLM-misjonærer drømmer seg tilbake til den tiden, for 45 år siden.

Den etiopiske revolusjonen startet i 1974, og både folk og kirke ble stekt rammet av den. Ingen visste hvilken retning revolusjonen skulle ta.

Men allerede før dette var det avtaler mellom Mekane Yesus-kirken og NLM om at etioperne selv skulle overta ansvaret for arbeidet. (Det skulle også bare mangle.)

De neste 3-4 årene fikk alle grunnskoler og nesten alle klinikker etiopiske ledere. Det samme var tilfellet for lederne av menighetsarbeidet i de forskjellige distriktene.

Dette var en villet utvikling. Kanskje kom revolusjonen til å påvirke tempoet i denne prosessen, og noen misjonærer syntes utviklingen gikk for fort, men det er feil å framstille dette som at misjon og misjonærer ikke ønsket det.

I årene som fulgte var aldri misjonærtallet i nærheten av det Fagermoen nevner, og det var heller ikke ønske om det. Men det var store oppgaver for misjonærene fortsatt, ikke som ledere som skulle bestemme alt, men som medvandrere som kirken ønsket å ha med i arbeidet for å gjøre kirken til et godt redskap i utbredelsen av evangeliet.

Revolusjonstiden og årene etter har vært en enorm ekspansjonstid for den evangeliske Mekane Yesus-kirken, og den teller i dag nærmere 10 millioner medlemmer. Kirken har ønsket et sterkt NLM-bidrag, og misjonærene har vært med på denne utviklingen.

Integrasjonsavtaler og samarbeidsavtaler har definert misjonærene som en del av Mekane Yesus-kirken, der det er klart uttrykt at misjonærenes bidrag er en del av kirkens arbeid. Her er vi mange som mener at NLM burde være mer imøtekommende over for kirkens ønsker og prioriteringer.

De senere årene har kirken ønsket at NLM skal være en integrert del av arbeidet for å nå muslimene i Etiopia med evangeliet. Her har det vært uenighet om strategiene, og det er mange som mener at NLM har vært for lite villige til å gå inn på kirkens strategier og ønske om samarbeid.

Så over til ingressen i oppslaget i Dagen: Noen deltakere på misjonærsamlingen i fjor høst satte som betingelse at ingen fra NLMs ledelse skulle være tilstede på samlingen.

Den misjonæren som sterkt uttrykker dette vil være anonym og sier at opplevelsene han har hatt med NLM-ledelsen ikke har vært enkle. Han er ikke alene om en slik opplevelse.

I slutten av stykket sier generalsekretær Øyvind Aasland at han ønsker den anonyme misjonæren velkommen til sitt kontor eller til andre med ansvar for Etiopia. «Vår dør er åpen, og det ønsker vi at den skal være.»

Skjønner ikke generalsekretæren at dette er en fullstendig «umulig innbydelse»? Skjønner han ikke at en person som ikke orker å være tilstede i en forsamling der toppledere for NLM er tilstede, aldri vil komme alene inn på kontoret hans og sitte ned for å snakke ut?

Terskelen inn til kontoret er altfor høy, selv om han ikke ser det selv. Hans utsagn legger også ansvaret for å finne en løsning på konflikten på den personen som har opplevd mye vanskelig med ledelsen i NLM. Han kan komme, hvis han vil.

Det snakkes mye om at NLM har blitt mer profesjonell de senere årene. Mulig det, systemer og rutiner har sikkert blitt bedre. Men en profesjonalitet kan også bli en unnskyldning for ikke å se eller lytte til et annet menneske.

Generalsekretæren sier at han lytter mye, og har sikkert rett i det. Men jeg spør: Hva er det å lytte? Det er noe mye mer enn å høre lyder fra en annen persons munn.

Det har med å ta inn over seg det en annen sier, åpne opp for det budskapet som blir forkynt og en villighet til å endre en del eller mye av sine egne tanker og meninger. En som «lytter» må gjøre mye mer enn «å høre.»

I Etiopia lærte jeg mye. Blant annet at i en konflikt var det viktig å bruke «mellommenn». I en konflikt er det sjelden fruktbart å snakke «face to face». Det kan man gjøre der det er saklig uenighet.

Men i en personalkonflikt må noen andre inn, mennesker som har tillit hos begge parter, evne og mot til å lytte og behandle begge parter i konflikten på en rettferdig måte.

Vi må også være klar over at det er en enorm nivåforskjell i ansvar for hvordan den skal behandles og løses.

Jeg takker Stene for at han på vegne av andre reiste denne saken om manglende åpenhet i NLM, og jeg håper Hovedstyret i NLM ikke prøver å legge lokk på den.