BALFOUR: Lord Arthur Balfour g
...
BALFOUR: Lord Arthur Balfour ga navn til Balfour-erklæringen, som taler om opprettelsen av «et hjem» for jødene. Foto: AP Photo / NTB scanpix
debatt
Var jødene lovet en egen stat?
Del
Vi som er bibeltro vet at det er historiens Herre som selv baner vei for sitt folk, ikke jødene selv.

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd Berit Hagen Agøy har hisset på seg mange av Dagens lesere i sitt utfall mot Israel i Dagen 10.august. Men utspillet bør ikke forbause oss.

Mellomkirkelig råd har alltid vært en spydspiss i kirkens utfall mot Israel. Med sin liberale bibelforståelse har Mellomkirkelig råd i alle de år vært et tilholdssted for de venstreradikale. Det er ingen grunn til å ta seg nær av deres synspunkter.

I hvilken grad våre biskoper har glede av dem, skal være usagt. Men jeg ser ikke bort fra at Mellomkirkelig råds politiske ståsted kan samsvare med biskopenes teologiske ståsted. Begge har de sine grunner til å tale nedsettende om Israel.

Mitt anliggende er at vi som ser på Israel som et Guds redskap både i Gammel- og Nytestamentlig tid, må være påpasselig når vi trekker frem historiske fakta.

I flere av de innlegg som fulgte etter Agøys artikkel, vises det til Balfourerklæringen og de etterfølgende vedtak i Folkeforbundet herunder San Remo-avtalen. Det er selvsagt ikke noe galt i det, men vi må forstå disse vedtakene riktig.

Det store spørsmålet er hva slags landområde og hvilke grenser var det jødene hadde fått i henhold til disse vedtakene? Og fremfor alt, var jødene lovet en egen stat? Ja, her må vi holde tungen rett i munnen.

Vedtakene er nemlig diplomatisk formulerte og kan tolkes i flere retninger. Flere av Dagens lesere synes å ha den oppfatning at hele Palestina vest for elven Jordan skulle tilfalle jødene. Dessuten skulle jødene ha nasjonale rettigheter, mens den arabiske befolkning bare skulle ha sivile rettigheter.

For det første, Balfour erklæringen og etterfølgende vedtak taler om «et hjem» for jødene. Det står faktisk ikke en stat. Dette er noe man legger inn i teksten. For mange synes dette å være den eneste naturlige måte å lese teksten på.

Men vi behøver ikke være i tvil om hva som menes. Britene som skulle forvalte Palestina på vegne av Folkeforbundet, har selv redegjort for hva som ligger i disse ordene. I britenes White Paper, som kom samtidig med San Remo avtalen sommeren 1922, står det uttrykkelig at britene ikke tok sikte på å opprette en jødisk nasjonalstat i Palestina.

De skulle i tråd med sine forpliktelser, utvikle et selvstyre i Palestina. Men som Winston Churchill, da koloniminister sa: hverken vi, våre barn eller barnebarn kommer til å oppleve det. For britene var Palestina aldri noe annet enn en koloni på linje med deres andre kolonier. Noe selvstyre kom ikke på tale.

Videre gjorde britene det klart at med ordene «et hjem i Palestina» ikke var slik å forstå at det skulle omfatte hele Palestina. Britene var allikevel positive til lokalt selvstyre.

Jøder over hele verden skulle få komme hjem til fedrenes land for å dyrke sin religiøse og kulturelle egenart, uten at man med dette hadde definert noen geografiske grenser.

Jødene var innforstått med dette. Den sionistiske bevegelse var blitt forelagt et utkast til White Paper hvor de samtykket i dette trolig noe motvillig. Jødiske ledere som Weizmann, president i den sionistiske organisasjon, og Ben Gurion forsikret sine arabiske motparter at de ikke hadde til hensikt å bygge opp en jødisk stat i hvert fall ikke i nær fremtid.

Det sionistiske grunnsyn på den tid (1920 årene) var at jøder og arabere skulle leve side om side og sammen bygge opp et samfunn til gjensidig glede for hverandre. Idealet var fellesskapstanken.

Den som først brøt med denne tanken, var Jabotinsky. Han var nasjonalist og snakket høyt om nødvendigheten av å bygge opp en jødisk stat. Da er vi midt i tyveårene. Men Jabotinsky ble uglesett av sionistbevegelsen.

Tanken om en jødisk stat skapte problemer både overfor araberne og britene. Det var først under 2.verdenskrig at lederne for sionistbevegelsen snudde og begynte å ta til ordet for en jødisk stat.

Sett ut fra befolkningsgrunnlaget var det også urealistisk å snakke om en jødisk stat i de første etterkrigsårene (1. verdenskrig). Ved krigens slutt var det ikke mer enn 50.000 jøder i Palestina. Araberne talte 400.000.

Forholdstallet var altså 1: 8. Selv 15 år senere var ikke jødene i flertall. To tredjedeler av befolkningen var fremdeles arabisk.

Araberne nektet å være med på britenes forsøk på å bygge opp demokratiske institusjoner i Palestina. Det ville være å legitimere det jødiske nærvær. Det skal bare jødene prise seg lykkelige for. Dersom det hadde skjedd, kunne araberne ha herjet med jødene som de ville i demokratiets navn.

Like frem til 1948 var jødene delt i synet på hvor klokt det var å opprette en egen stat. Den 12. mai 1948 bestemte jødene seg, men det var på hengende hår. Ben Gurion måtte bruke hele sin overtalelsesevne for å lykkes. Etter 11 timers debatt vedtok jødenes øverste råd med 6 mot 4 stemmer å erklære sin egen stat.

Vi som er bibeltro vet at det er historiens Herre som selv baner vei for sitt folk, ikke jødene selv. Ved alle de store anledninger i vår tid har jødene selv vært utrolig passive og innbyrdes uenige.

Det store er at Herren selv strider for sitt folk. Han har fortsatt bruk for det i sin frelseshistorie.

debatt,per haakonsen,meninger,berit hagen agøy,mellomkirkelig råd,den norske kirke,israel,palestina