Selbekk og reaksjoner mot Israel

Selbekk er naturligvis klar over at en del av de områdene han henviser til har vært gjenstand for mye sterkere sanksjoner enn produktmerking.

Det er velkjent at Vebjørn ­Selbekk ikke er tilhenger av ­hverken boikott eller andre ­reaksjoner mot Israel. Det er et standpunkt vi må respektere. Men skal vi respektere at han i sin motstand mot dette velger å spre usannheter.

I sin leder 14. mai, i etterkant av debatten og avstemningen i ­Stortinget faller han i den samme fellen som mange andre gjør. Argumentasjonen mot boikott er overfladisk og basert på ­propaganda og rene usannheter.

Av en eller annen grunn forsøker han, som en del politikere, å gi inntrykk av at det å støtte boikott er identisk med å ta en fordelaktig stilling til den ene parten. Dette vil kunne gjøre Norge «­ubrukelig som fredsmegler».

Med det argumentet skulle man vel tro at Granavolden-erklæringen for lengst hadde gjort Norges rolle ubrukelig. Som eneste stat er Israel nevnt her – «Regjeringen vil legge til rette for styrket forsknings- og ­utviklingssamarbeid, handel, turisme og kulturutveksling med Israel.»

Dette virker vel som det motsatte av en balansert holdning.

Et annet ofte brukt argument for boikottmotstanderne er det samme som Selbekk f­remmer. «De som ville blitt hardest r­ammet av dette vedtaket, er nettopp palestinske arbeidere».

Til og med i stortingssalen brukte enkelte dette argumentet. Ja, det er ingen hemmelighet at arbeidsløsheten på Vestbredden er høy, 15 prosent i 2019. Men det er et fåtall som stiller de vanskelige spørsmålene.

Hvorfor er det slik at omtrent 35.000 palestinere er nødt til å søke jobb i bosetningene. Hvorfor må de akseptere d­årlige lønnsvilkår, manglende sosiale goder og manglende ­verneutstyr. Hvorfor må de betale opp til en ukes lønn til såkalte «jobbmeglere» for å få de nødvendige tillatelser.

Jeg foreslår at Selbekk tar et dypdykk i all dokumentasjon på disse problemstillingene.

Hvorfor kan de ikke heller j­obbe i palestinske bedrifter? S­varet er enkelt. Israelske myndigheter legger så mange ­jepper i hjulene for palestinske bedrifter, slik at det er tilnærmet umulig å få lønnsomhet.

Byggetillatelser, eksport- og importrestriksjoner, skatter og avgifter, tilgang til vann og strøm samt bevegelsesfrihet er alle rammevilkår som Israel har lagt sterke føringer for. Beregninger verdensbanken gjorde for en del år siden sier at hvis palestinerne fikk tilgang til område C og opphevet alle restriksjoner, ville bare jordbruket bidra med 23 milliarder (2014 kroner) til den palestinske økonomien.

I tillegg kommer da gruvedrift, turisme og alt annet. Dette er hva Selbekk ikke unner palestinerne.

Til slutt må vi også adressere et annet av Selbekks hovedargumenter. Han drar inn en del andre okkupasjoner og prøver å bygge en sak rundt en påstand om at de okkuperte områdene på Vestbredden er de eneste som blir utsatt for krav om «merking av produkter».

Selbekk er naturligvis klar over at en del av de områdene han henviser til har vært gjenstand for mye sterkere sanksjoner enn produktmerking.

En sjekk på UD sine sider viser en lang liste med økonomiske sanksjoner mot andre stater. Nord-Korea, Venezuela, Syria og Myanmar er noen av landene på listen. Der finner vi også Russland.

I forskriftens §9 leser vi: «Det er forbudt å importere ­varer med opprinnelse på Krim eller i Sevastopol». Når det gjelder Marokko har Norge lenge hatt en anbefaling om «at norsk næringsliv ikke bør drive v­irksomhet i Vest-Sahara».

Vi kan godt delta i en ­debatt om boikott, sanksjoner og ­merking av varer. Vi kan godt diskutere formål, metode og e­ffekter.

Men la den debatten være basert på hva som er fakta, ikke stereotypier, propaganda og feilinformasjon. Til det er dette for viktig både for israelere og palestinere.