Likestilling er brudd med Guds ord

Når Skriften, både i GT og NT, lærer og påbyr at det er forskjell på menn og kvinners tjeneste – selv om de er likeverdig, kan vi ikke oppheve dette uten at det bryter med Guds ord og ordning. 

Kommentar tilOddvar Søviks kronikk 10. mars. På grunn av plassmangel kan jeg bare kommentere noe av det han skriver.

Søvik begrunner sitt ja til kvinnen som eldste og lærer med at mann og kvinne er likeverdige, og det er de. Likevel ser vi at det er forskjell på mann og kvinne, ingen vil vel påstå noe annet?

Vi har forskjellige oppgaver og utfyller hverandre. Det er forskjell også i Gud. Han åpenbarer seg i Skriften som Faderen, Sønnen og Ånden. De er likeverdige, og har likevel hver sine oppgaver og utfyller hverandre. Faderen tar initiativet, Sønnen utfører planen (skapelsen og frelsen) og Ånden overbeviser og gir liv.

De arbeider sammen mot felles mål. Dersom Søviks tankegang om at likeverdighet betyr likestilling, skulle Gud stilt Eva til ansvar for syndefallet.

Men Gud stilte Adam til ansvar for fallet, selv om Eva var hans like. Disse to eksemplene, om Gud og syndefallet, viser at det går ikke an å bruke likeverdighet som argument for likestilling.

Søvik etterlyser ord i GT om kvinnens underordning. Men dette kommer klart fram når vi leser GT. Eva er jo av Adam. Syndefallet åpenbarte at mannen er kvinnens hode. Sara kalte Abraham herre og underordnet seg sin mann.

Gud åpenbarte seg for menn igjen og igjen; Noa, Abraham, Moses, Josva, profetene, og dommerne. Menn ble innsatt til konger. Ypperstepresten og prestene var også bare menn. Hvorfor brukte han ikke kvinner på samme måte?

Men Gud brukte virkelig også kvinner, men til andre oppgaver; Sara, Mirjam, Hanna, Rut, Noomi med flere. Menn og kvinner i GT hadde forskjellige oppgaver, selv om de alle, både menn og kvinner, var et kongerike av prester og et hellig folk for Herren (2Mos 19,6).

I historien om Debora ser vi at Barak våget ikke å være mann med det det innebar. Det er også underlig at det bare er Debora som omtales som profetinne i GT, når Gud ellers i GT bare brukte menn til denne tjenesten.

Når Gud kunne tale gjennom et esel til en falsk profet (Bileam), må han også kunne bruke Debora – uten sammenligning forøvrig, selv om det fra skapelsen og syndefallet var klart at mannen er kvinnens hode.

Troende kvinner har til alle tider vært til velsignelse gjennom deres troskap mot sin herre og frelser i ord og gjerning. Det kan de gjøre uten å ha lære- og eldste funksjon. Det er den som gjør seg liten som et barn, som er den største i himlenes rike, ifølge Jesus.

En kvinne kan tale Guds ord. I 1Kor 11,5 står det slik: «Men hver kvinne som beder eller taler profetisk…» Profetisk tale er å tale til oppbyggelse, formaning og trøst (1Kor 14,3).

På bønn- og oppbyggelsesmøter kan kvinnen delta, men i 1Kor 14,34 står det at kvinnen skal tie i menighetssamling. I det følgende verset sies det at «hun skal spørre mannen når hun kom hjem». Å hevde at dette forbudet kom fordi kvinnene forstyrret samlingene ved å prate sammen, er nok bare en gjetning.

Ut fra sammenhengen skjønner vi at undervisningen om den kristne læren i menighetssammenheng ble formidlet ved at det var én som spurte og en annen som svarte. Det var i denne sammenhengen kvinnen skulle tie og heller spørre sin mann når hun kom hjem.

Dette stemmer med 1Tim 2,11, der det står at kvinnen skal ta imot læren (tros-opplæringen) i stillhet, hun skal underordne seg. Og i neste vers skriver han at han ikke tillater at en kvinne er mannens lærer eller hans herre (1Tim 2,12). Paulus begrunner dette med hva han forøvrig har skrevet om kvinnen, at Eva er av mannen og at det var Eva som først lot seg dåre.

Når Skriften, både i GT og NT, lærer og påbyr at det er forskjell på menn og kvinners tjeneste – selv om de er likeverdig, kan vi ikke oppheve dette uten at det bryter med Guds ord og ordning.

Jesus kalte menn, ikke kvinner, til apostler for den nye pakt. Og det var menn som skulle innsettes til eldste og lærere i menighetene. Skriften er klar, men Søvik bryter med Guds ord.