Villedende om israelske skolebøker

Norske medier har de siste ukene satt fokus på hvordan nye palestinske skolebøker er mer ekstreme enn før. I Dagen 25. november forsøker Hans Morten Haugen og Jens Olav Mæland å avspore med å vende kritikken mot israelske skolebøker.

Norske medier har de siste ukene satt fokus på hvordan nye palestinske skolebøker er mer ekstreme enn før. De fremmer jihad og motarbeider fred, konkluderer Aftenposten. Hundre eksempler fra dette årets skolebøker er samlet av instituttet IMPACT-se på engelsk, og 44 eksempler er også oversatt til norsk av Med Israel for fred (MIFF).

I Dagen 25. november forsøker Hans Morten Haugen og Jens Olav Mæland å avspore med å vende kritikken mot israelske skolebøker. Deres debattinnlegg, som bygger på en rapport av Nurit Peled-Elhanan fra 2012, inneholder en lang serie med feil.

For det første er anklagene mot israelske skolebøker kraftig foreldet. Bare 3 av 18 bøker i Peled-Elhanans rapport er fortsatt godkjent av israelske utdanningsmyndigheter som pensumlitteratur skoleåret 2019-2020.

Vi kan ikke gå inn på alt som er feil i referatet av Peled-Elhanans rapport. Men her følger noen utvalg og noen eksempler som motbevis.

Det stemmer ikke at palestinere/ arabere blir oversett i israelske skolebøker. Det stemmer heller ikke at de blir omtalt som «primitive bønder, oftest late» eller som «farlige og potensielle terrorister, og omtale som et kollektiv uten nyansering». Det stemmer ikke at palestinske doktorer, lærere eller barn ikke er omtalt eller avbildet.

1. Israelsk historiebok for 11/12-klasse: «I tillegg må det ikke glemmes at siden 1967 har Israel kontrollert mer enn 3 millioner palestinske arabere, som ikke har noen statsborgerrettigheter og er underlagt styret til en militær okkupasjon.»

2. Samfunnsfagsbok for 9-klasse: Forteller en historie om en syk, eldre palestiner som besvimer ved en israelsk kontrollpost. Elevene får i oppgave å drøfte hvilke verdier som bør styre soldatenes vurderinger.

3. Jødisk kultur for 8-klassinger: Elevene får opplæring i sameksistens mellom jøder og palestinere i Øst-Jerusalem. Et bilde av en palestinsk og jødisk jente som gir hverandre en klem beskriver de positive relasjonene som kan være.

Haugen og Mæland hevder «det ikke er tillatt i israelske skolebøker eller klasserom å omtale fordrivingen av palestinerne i 1948». Dette er bare tull.

4. Historiebok for 11/12-klasse: Bilde av palestinske flyktninger med oppgaveteksten: Hvordan får bildet fram lidelsene for de palestinske flyktningene?

5. Historiebok for 11/12-klasse ( Knowing history Nationalism in Israel and Nations – Building a State in the Middle East), bruker utrykket Nakba og forteller at palestinerne ble fordrevet av IDF fra områder under krigen i 1948.

Haugen og Mæland hevder israelske skolebøker «forherliger krigene, og skriver at ødeleggelse av landsbyer var nødvendig for å sikre jødisk majoritet». Nok en feil.

6. Historiebok for 11/12-klasse: Noen angrep av jødiske grupper under krigen i 1948 blir omtalt som «terrorhandlinger», bomber mot arabiske markeder i Jerusalem, bomber mot bolighus i Haifa og bomber mot sivile bygninger i Jaffa og Katamon.

7. Historiebok for 11/12-klasse: Boken forklarer hvorfor Deir Yassin-massakren er et mørkt kapittel i israelsk historie. Den var «en flekk på Israels kamp for overlevelse og uavhengighet», og skapte følelser av «forferdelse og avsky» blant jødene i Israel.

8. Historiebok for 11/12-klasse: En hel bok med tittelen Uavhengighet og Nakba forteller om hendelsene i 1948 fra to ulike historiske narrativer. På bokens forside er det et bilde av palestinske flyktninger.

Haugen og Mæland glemte beleilig nok å nevne Peled-Elhanan politiske agenda. Hun har utmerket seg i årevis med demonisering av Israel og israelske ledere. I 2009 hevdet hun at Ehud Olmert og Ehud Barak «nyter å se barn dø». Hun har også antydet at George Bush fortjente å dø i angrepene på Twin Tower i 2001. Det er ikke israelske skolebøker som «gir et fordreid bilde av historien» eller «bidrar til økende rasisme»…

Peled-Elhanan fremstiller kildematerialet feil, håndplukker eksempler som passer med hennes tese og utelater materiale som ikke stemmer. Hun tilbyr en ulogisk og skjev tolkning av eksemplene og presenterer en rapport med politisk agenda. Det gjør henne til en skolebokanalytiker med lite troverdighet.

De siste årene har israelske skolebøker blitt stadig mer forståelsesfulle over for naboer. En positiv utvikling finner IMPACT-se også i analyser i en rekke arabiske land (for eksempel Tunisia, Marokko og Jordan), men for det eneste pensum som blir finansiert av Norge går det i markant negativ retning.

Dette har norske politikere mulighet til å endre hvis de har vilje til å legge press på palestinske myndigheter. Det burde vel være enkelt, også for Haugen og Mæland, å støtte at Norge holder delbeløp av penger til palestinsk utdanningssektor tilbake inntil det blir slutt på at palestinske niendeklassinger blir lovet 72 jomfruer dersom de gir sitt liv i jihad for Allah? Eller skal norske skattebetalere måtte finne seg i å finansiere skolebøker som fremstiller jødiske israelere som «Satans tjenere»?

Conrad Myrland er daglig leder i Med Israel for fred