Et oppgjør med synden må til.
...
Et oppgjør med synden må til. Dette var tydeligvis viktig å få fram for Alv Magnus, skriver innsenderen. Foto: Britt Merete Aase Træthaug
Debatt
Forkynneren har ikke noe valg
Del
Uenigheten i kjølvannet av Alv Magnus’ tale viser seg å gå mye dypere enn til form og kommunikasjon. Det står om selve budskapet.

I kjølvannet av Alv Magnus’ tale i Råde har det pågått en debatt om forkynnelsen. Nylig nådde den også Dagsnytt Atten. Temaet var synd, omvendelse og dom. Uenigheten viser seg å gå mye dypere enn til form og kommunikasjon. Det står om selve budskapet.

Søren Kierkegaard skrev en gang om hvor vanskelig det er å forkynne til omvendelse. For budskapet er både forlokkende og skremmende, sier han.

«For det er lett å vinne mennesker når man bare lokker, det er også lett å støte dem fra seg ved å skremme dem bort. Men om mulig å innby dem med en inderlighet som ingen kan motstå, å innby dem til å komme og deretter rope til dem med forferdelse … Ta deg i akt! – ja, det er vanskelig.»

- Men forkynneren har ikke noe valg. Å vende om og tro evangeliet er i Bibelen forutsetning for å komme inn under Guds nåde og unnfly Guds dom (Matt 3:2; 4:17). Slik tenkte Kierkegaard.

Kierkegaard var ikke fremmed for det som ofte understrekes i dag: At dommen innebærer et oppgjør med ondskapen i verden. En viser her for eksempel til profeten Amos. Domsbudskapet blir da et indirekte befrielsesbudskap – for undertrykte og marginaliserte.

Selv om fokus i GT oftest ikke er den eskatologiske dommen i nytestamentlig forstand, er dette en legitim del av kirkens forkynnelse. Makteliten står til ansvar for Gud.

Å utsuge fattige, undertrykke svake, forfølge minoriteter og frata de svakeste deres rettsvern er i direkte konflikt med ham som er ‘all verdens dommer’. Han tåler verken nedlatenhet eller forakt for marginaliserte mennesker (Matt 5:22). Ikke å bry seg når mennesker kues, er å krenke deres Skaper.

Denne typen omvendelsesforkynnelse tvinger seg fram når forkynnere skal være ærlig mot bibeltekstene. Konkrete politiske løsninger er ikke kirkens sak. Men lovens ord skal lyde.

Men verken fattige eller undertrykte blir frikjent i den endelige dommen på grunn av sin ynkelige tilstand. I sin siste tale til apostlene, på Kristi himmelfartsdag, omtalte Jesus forkynner-oppdraget med tydelige ord:

«Så står skrevet, at Messias måtte lide og stå opp fra de døde den tredje dagen, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av» (Luk 24:46–7).

Budskapet skal tydeligvis ikke adresseres primært til regimer og politiske strukturer, men til enkeltmenneskers hjerteliv. Ifølge NT har alle syndet. Av naturen er vi ‘vredens barn’ (Ef 2:3).

Den som skal se Guds rike, må derfor få sine synder tilgitt, få del i Ånden og slik fødes inn i Guds familie. Da kommer en «ikke for dommen», men er allerede «gått over fra døden til livet». Dette hadde Jesus allerede undervist disiplene om (Joh 5:24).

Peters senere sammenfatning av forkynneroppdraget er en respons på Jesu ord ovenfor. Siktepunktet er enkeltmennesker av alle folkegrupper.

« Han bød oss å forkynne for folket og vitne at han er den som Gud har satt til å være dommer over levende og døde. Ham gir alle profetene det vitnesbyrd at hver den som tror på ham, får syndenes forlatelse ved hans navn » (Apg 10:42–3).

Det samme ser vi hos Paulus. Han skjulte aldri bakteppet, verken i det offentlige rom eller i private samtaler (eks. for landshøvdingen Feliks). « For han (Gud) har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet» (Apg 17:31).

Dommen tilhører Gud, og noen annen utvei enn frelsen i Kristus finnes ikke. «Derfor skal dere vite, brødre, at ved ham forkynnes syndenes forlatelse for dere. Og fra alt det som dere ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror» (Apg 13:38–9).

Begrepet ‘rettferdiggjøres’ forutsetter en dom. Det store nådebudskapet er at tilgitt synd ikke tilregnes i dommen. Omvendelsen er å gi Gud rett, erkjenne synden som synd og tro på Jesus. Ved troen på ham er all synd og all syndighet fraregnet .

At ropet om omvendelse også hører med når ‘den indre krets’ er samlet, ser vi flere eksempler på i aposteltiden. Både hemmelige og åpenbare synder blir så lett forsvart. Et oppgjør må til (jf. Apg 19:19-20; 1 Kor 6:9-10). Dette var tydeligvis viktig å få fram for Magnus.

Uro som resultat av en kristen preken er ikke i seg selv diskvalifiserende. Men målet er at urolige tilhørere gir Gud rett og får gripe om nådebudskapet. Hvilen ligger der. «On Christ the solid rock I stand, all other ground is sinking sand.»

Som Ottosen sa i Dagsnytt Atten, kan kristen forkynnelse ikke frikoble seg fra bibelord som ligger bak trosbekjennelsens ord om at Kristus «skal derifra komme igjen for å dømme levende og døde».

Det er jo på den bakgrunnen at frelsesbudskapet gir mening. Da blir også trosbekjennelsens tre siste ledd kristentroens store klimaks: Syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv .

Egil Sjaastad, dosent emeritus, Fjellhaug Internasjonale Høgskole

paywall
alv magnus,egil sjaastad,atle sommerfeldt,biskop i borg,borg bispedømme,dagsnytt atten,søren kierkegaard