Har vi en rett nattverdforvaltning?
Vi har vel et ansvar for at folk får se alvoret ved å «ikke akte på Herrens legeme», og dermed ete og drikke seg selv til doms, samtidig som vi framhever storheten i at botferdige syndere kan få glede seg i Jesu frelsesgave ved nattverdbordet?
Da Jesus innstiftet nattverden, sa han at «jeg har inderlig lengtet etter å ete dette påskemåltidet sammen med dere før jeg lider». Luk. 22,15. Jesus hadde altså et sterkt ønske om å få dele sitt legeme og blod med dem som er hans, og synliggjøre det i et måltidfellesskap.
I 1. Kor. 11,29 står det: «Den som eter og drikker, han eter og drikker seg selv til dom dersom han ikke akter på Herrens legeme.» I Apg. 2,46 leser vi at «i hjemmene brøt de brødet». Apg. 20,7 sier: «På den første dag i uken var vi samlet for å bryte brødet.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har ikke funnet noen steder i NT der nattverden deles ut i samlinger som er utadrettede.
Bo Giertz skriver i klassikeren «Steingrunnen» side 308–319 om en prests kamp i forhold til å dele ut nattverd til en som lever i uoppgjort synd. Når det nå til dags forrettes nattverd i åpne, utadrettede gudstjenester der det ikke engang opplyses om det som står i 1. Kor 11,29, er det ikke så rart at til tider både samboere og folk fra andre religioner, eller tilfeldige gjester, eksempelvis i et dåpsfølge, går til nattverd.
Om våre hyrder tok seg bryet med å finne og lese andakten for 10. oktober i Rosenius´ husandaktsbok (i min utgave på side 578 og 579) med utgangspunkt nettopp i 1. Kor. 11,29, ville de kanskje få se inn i hvilken grundig forberedelse, dybde og alvor man den gang, i evangelisk kristendoms glansperiode i Skandinavia, la innover folk, før deres årlige altergang.
Vi vil nok aldri få «det rene nattverdbordet» her i verden. Gud alene kjenner hjertene. Men vi har vel et ansvar for at folk får se både alvoret ved å «ikke akte på Herrens legeme», og dermed ete og drikke seg selv til doms, samtidig som vi framhever storheten i at fattige, botferdige syndere kan få glede seg i Jesu frelsesgave ved nattverdbordet?
Et annet aspekt ved dette er det hvis man skulle være så heldig at man får med seg en ufrelst venn på gudstjenester i sammenhenger der det stort sett forrettes nattverd hver gang. Hvordan skal man da te seg?
