Trosbekjennelsen på bedehuset?

Gjentagelse av sentrale trosledd er det godt og riktig å få være med på for både for barn, unge og eldre. Det avhenger ikke av om forsamlingen er stor eller liten, om det er mange eller få til stede.

Møte søndag formiddag kl. 11.00 er vanlig på stadig flere bedehus/misjonshus. Det får gjerne et annet preg enn møtene på kveldstid og ellers i uken. Mange forsamlinger bruker da (søndag kl. 11.00) trosbekjennelsen, Fader vår, en del faste bønner og velsignelsen.

Det skjer ikke bare når det er dåp eller nattverd, men også ellers. En tenker at valg av sanger og salmer gjerne kan stå i sammenheng med bibeltekstene for dagen. Det legges vekt på at nattverden skal preges av høytid og hellig handling.

Alt dette bidrar til å gi større innsikt i Guds ord, en rikere opplevelse, innhold, erfaring og mottakelse av Guds gaver. Det fører også til at forsamlingene blir litt mer åpne for nye mennesker, og for dem som ikke er helt på innsiden av det interne fellesskapet.

Faste ledd som trosbekjennelse, bibeltekstene for hver søndag, Fader vår, bønner som rommer for eksempel bønn for verden, de som styrer landet, for de som sliter med livet, for ekteskap og samliv, for rettferdig fordeling av godene, for forfulgte kristne, for misjonen, kan kombineres med frie og personlige bønner.

Og det er bibelsk når samlingene begynner med nådehilsen, slik Paulus innleder brevene til forsamlingene han skriver til. Prekenen har alltid hatt en sentral plass på bedehuset. Søndagens tekster på samlingene kl. 11.00, gir en bred innføring i Bibelens budskap.

Det er noen som tenker at det bare er i kirken en skal bruke slike faste ledd. Det hører ikke hjemme på bedehuset. Andre vil mene at det er ritual uten ånd og liv og som derfor bør brukes minst mulig.

Fader vår er bønnen Jesus lærte oss å be. Trosbekjennelsen går tilbake til den første kristne tid og er noe som er felles for kristne. Den gjør det klart hva kristne tror, og er et vitnesbyrd utad overfor de som ikke bekjenner troen.

Den har et apologetisk sikte og skal verne om sentrale kristne sannheter. Så er trosbekjennelsen også en takk og lovprisning til den treenige Gud for hans storhet og veldige gjerninger.

Gjentagelse av sentrale trosledd er det godt og riktig å få være med på for både for barn, unge og eldre. Det avhenger ikke av om forsamlingen er stor eller liten, om det er mange eller få til stede.

Det kan også være til hjelp for den som er satt til å lede, en må ikke «finne opp» alt selv. Og det utelukker heller ikke for det frie vitnesbyrdet og nådegavene.

Når mennesker med annen bakgrunn er til stede, for eksempel flyktninger/asylsøkere eller fastboende fra annen kultur eller religion, gjør det inntrykk på dem å høre forsamlingen si frem trosbekjennelsen og Fader vår. Er de kristne og kan litt norsk, er det fint for dem å få delta.

Kirken søndag kl. 11.00 og bedehuset om kvelden, er historie mange steder. Etter at Den norske kirke i 2017 innførte en ny lære som bryter med Bibelen, en lære som gjelder alle menigheter i kirken og som gradvis påvirker og tilpasses, har etablering av bedehusforsamlinger blitt enda mer aktuelt.

Derfor bør de lutherske misjonsorganisasjonene og bedehusforsamlingene fortsatt tenke gjennom hvem de er, hva de skal være og hvordan en kan forene og integrere viktige troselement; det faste og det frie, tradisjon og nytenkning.