Dåp hovedkriteriet for nattverd?

Jeg kan ikke forstå annet enn at det først og fremst er det åpne, tillitsfulle, syndserkjennende hjerteforholdet til Jesus Kristus og hans forsoningsverk som er avgjørende for om en er verdig til å gå til nattverd. 

Knut Alfsvåg reiseri Dagen 14.08 en berettiget betenkelighet i forhold til at en person ønsker å gå til nattverd på bakgrunn av at denne ser Jesus som et nestekjærlighetsideal.

Han sier også noe bra om sammenhengen mellom dåp og tro. Men jeg finner ingen klar Bibelsk begrunnelse for at dåp er den viktigste betingelsen for å gå til nattverd. I NT er det heller sammenhengen mellom tro og dåp som blir understreket.

Eksempel: «Den som tror og blir døpt skal bli frelst.» Mr.16,16. Dette lå vel også til grunn for salmedikteren som skrev: «Av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann?»

I 1.Kor. 11,27–29 har vi et klart kriterium for å avstå fra nattverden: Uverdighet, med dom som følge. Dette blir svært sjelden eller aldri nevnt i dag. Ingen stopper verken samboere eller folk fra andre religioner eller for den saks skyld udøpte ved våre åpne nattverdssamlinger.

Ifølge Apg., foregikk nattverden i hjemmene i den første kristne tid. Det ga mulighet for en mer nær og grundig samtale med den enkelte – så langt det står til mennesker å vurdere verdighet.

Jeg kan ikke forstå annet enn at det først og fremst er det åpne, tillitsfulle, syndserkjennende hjerteforholdet til Jesus Kristus og hans forsoningsverk som er avgjørende for om en er verdig til å gå til nattverd.

Tidligere Erkebiskop i Sverige, Bo Giertz, skildrer i siste del av hans fremragende klassiker «Steingrunnen» at kirken klart var mer våken for å gå i dybden på dette før – det å vise hyrdeomsorg for at sjelene kunne ha et rett forhold til nattverden.

Her møter vi en prest som har stor sjelesørgerisk nød for en mann som nok er døpt, men ikke vil ha ordnet opp i sin synd og likevel går til nattverd. Svært leseverdig! (Forøvrig er denne boken nå i salg fra Lunde forlag, med en forsiktig modernisering av språket. Den burde finnes i ethvert kristent hjem og på alle teologiske læresteder!)

Så må jeg også få uttrykke stor undring over at Alfsvåg fremholder dåp som et (overordnet?) argument for økumenisk nattverdfellesskap med katolske retninger.

Hvis det ikke har skjedd noe vesentlig med deres ubibelske sammenblanding av tro og gjerninger, kan det vel ikke være riktig å vektlegge dåpen som avgjørende for slikt fellesskap. Og hva med det reformatoriske prinsipp: Skriften alene?

Den frie gjengivelsen av Luthers tanker om dette temaet som har vært min trøst mang en gang når jeg har gått til nattverd lyder slik: «Det er når du føler deg mest uverdig til nattverden at du er mest verdig.»