Da KrF stilte til valg første gang
Det kan fort vise seg at resultatet for PDK i 2013 blir det beste valgresultatet de noen gang får.
Fra tid til annen blir det fremdeles kastet fram som et slags historisk «argument» at daKrF stilte til valg første gang, fikk de om lag ti tusen stemmer. Isolert sett er det riktig, men det man da enten ikke vet eller velger å late som om man ikke vet, er at samtlige av disse stemmene ble avgitt i ett eneste fylke: Hordaland.
Bakgrunnen for at KrF ble dannet i 1933 bør være kjent for de fleste: Kristenfolket i Hordaland ønsket at bibelskolerektorNils Lavik skulle komme på Stortinget. Han hadde fra 1931 vært vararepresentant for Venstre, og i 1933 ville kristenfolket ha ham på såkalt «sikker» plass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det ville ikke nominasjonsmøtet i Venstre, og dermed ble det stilt en egen liste. Den fikk såpass stor oppslutning at det bare manglet noen få stemmer på at ikke også andre mann på lista ble valgt inn. Ved valget i 1936 fikk partiet, som fremdeles bare stilte i Hordaland, to representanter.
I 1945 stilte KrF lister i 11 fylker og fikk valgt inn åtte representanter.
Skal det gi noen mening å sammenlikne KrFs valghistorie med eksempelvisPartiet De Kristne, eller noen av de andre partidannelsene som har forsøkt å stå fram som alternativer til KrF, må man i anstendighetens navn i hvert fall bruke valget i 1945 som målestokk. Og selv da halter det, i og med at KrF bare stilte i om lag halvparten av valgkretsene ved dette valget.
DaSamlingspartiet Ny Fremtid, som senere bleKristent Samlingsparti, stilte i 1993, fikk de totalt 8.000 stemmer, og da Partiet De Kristne stilte 20 år senere fikk de i underkant av 18.000 stemmer. Begge resultatene var en oppslutning i promille av de avgitte stemmene, og selvfølgelig lysår unna alt som kan minne om representasjon.
Som for SNF i 1993, kan det fort vise seg at resultatet for PDK i 2013 blir det beste valgresultatet de noen gang får. Det er nemlig tung, historisk empiri på at et dersom et nytt parti ikke blir representert påStortinget første gang de stiller til et slikt valg, blir de det som regel aldri. Unntakene er det vi i dag kjenner som Rødt, som har hatt én representant i én periode, og MDG som har én representant på Stortinget i dag.
At det er «vinn eller forsvinn» som er hovedregelen bekreftes av historien til partiene SV og Frp. Det vi i dag kjenner som SV stilte første gang i 1961 under navnet Sosialistisk Folkeparti. De hadde liste i fem fylker og fikk to mandater.
Frp stilte første gang i 1973 under navnet «Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep». De fikk fire mandater den gang. Senere har både SF/SV og ALP/Frp vært ute av Stortinget, men kommet tilbake. Det samme kan sies om Venstre. Men da snakker vi om partier som alt hadde en forhistorie som stortingspartier.
Så finnes det eksempler på lokale lister som har blitt representert på Løvebakken: «Aune-lista» fra Finnmark i sin tid og Kystpartiet i Nordland. Men da Kystpartiet fikk ambisjoner om å være riksparti, var løpet kjørt. Som for «Aune-lista» var Kystpartiets oppslutning knyttet til én persons popularitet; i det siste tilfellet tilSteinar Bastesen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg har sans for at man bruker historiske argumenter i den politiske debatt. Men det forutsetter at man kjenner de historiske fakta og bruker dem korrekt.
