Blir varsleren alltid taperen?

Det er med stor sorg og fortvilelse vi i lengre tid har vært vitne til mye uro i Misjonssambandet (NLM). Og dette på grunn av flere varslinger som er sendt inn til Hovedstyret (HS) på forhold i hovedadministrasjonen. Det viktigste grepet som er tatt for å løse disse sakene, er nok arbeidet som varslingsutvalget har gjort.

At det er ulike reaksjoner på resultatet av dette arbeidet, er slett ikke så underlig. Av det som er blitt offentlig kjent, går det fram at flere saker er blitt avvist, noen saker er ikke tatt opp til vurdering og flere varslere føler seg svært urettferdig behandlet. Hva skal en med hele varslingsinstituttet i NLM når en ser følgene av det å varsle om «uønskede hendelser og kritikkverdig forhold»?

Slik det nå fungerer, ser det ut for at den som varsler om kritikkverdige forhold, alltid blir taperen. Varsleren blir ikke tatt alvorlig, og varslingen blir ikke behandlet i samsvar med NLMs egne regler. Hvorfor er det slik? I Dagen (28/8) sier formannen i HS «at vi setter pris på at varslerne har kommet med sine saker. Det er viktig at de har meldt om disse opplevelsene av kritikkverdige forhold i organisasjonen. Vi tar sånne historier på alvor (…)». Resultatet for varsleren oppleves i alle fall ikke positivt med den behandlingen som flere er blitt utsatt for.

Det blir sagt at rutinene blir stadig forbedret, men garanterer det for en trygg og god behandling av varslerne? Etter flere varsleres erfaring, er det langt fra at Arbeidsmiljølovens formål med å legge til rette for et godt varslingsklima fungerer i NLM. Regner med at det er flere enn undertegnede som kjenner til at varslere har fått en behandling som har vært svært vond. Noen har mistet arbeidet, mistet venner, blitt utstøtt av det kristne fellesskapet og utsatt for usannheter. Hele familier har fått en svært tung og vanskelig situasjon.

Vi kan ikke ha et varslingsinstitutt i Misjonssambandet som ikke fungerer.

Vi kan ikke ha et varslingsinstitutt i Misjonssambandet som ikke fungerer. Hvor er det blitt av viljen til å undersøke og behandle varslinger på en verdig og respektfull måte. Er det ingen i HS som kan ta initiativ til å vise omsorg og gi oppreisning til varslere som ligger nede?

Slik situasjonen er i dag, er det virkelig grunn for HS å vurdere hele sakskomplekset med varslingsinstituttet. I stedet for at folk «oppfordres» til å varsle om kritikkverdige forhold, enten det gjelder hovedadministrasjonen eller i avdelinger «nedover» i NLM-systemet, bør vi dessverre heller advare mot å varsle. Flere har fått enorme omkostninger med å varsle om negative og kritikkverdige forhold.