Bistandsindustriens overkjøring av fattige

Hva er det som gjør at selv opposisjonelle politiske kretser i Norge har lagt debatten død? Evner man ikke å gå inn i materien, eller gidder man ikke?

Bistandsdebatten i Norge går i sirkellignende sykluser. Det har den gjort siden det første norske bistandsprosjektet ble etablert i Kerala i Sør-India i 1952. Det var et fiskeriprosjekt under vignetten Indiahjelpen.

Prosjektet har senere - ifølge Store Norske Leksikon - vært omstridt både i India og Norge, ettersom industrielt trålfiske i stor skala førte til overbeskatning av fiskeressursene, samt økte sosiale forskjeller.

Fattige folk var målgruppen, men fikk det slett ikke bedre. Prosjekter var verktøyet, men det viste seg lite effektivt.

Ideelt sett har målet med bistanden vært å hjelpe fattige folkegrupper frem til høyere levestandard og mer stabil økonomi. Målet er uendret i hele den lange perioden på 65 år fraEinar Gerhardsens prestisjeprosjekt i Kerala i 1952 - frem tilErna Solbergs ogBørge Brendes internasjonale bistand i 2017.

Da bistandens startskudd ble avfyrt med Indiahjelpen, erklærte den tidligere statsministeren, Einar Gerhardsen, at Norge og Norden hadde spesielle forutsetninger fordi de «ut fra hele sin kultur og historie har representert frihetenes og demokratiets sak, og fordi alle vet at vi ikke kan mistenkes for å ha noen interesse av å utbytte folk.» (Arnfinn Nygaard i Verdensmagasinet X, nr. 5 1997).

Det forelå med andre ord et rasjonale for å iverksette bistanden. Men lite kunne vel landsfaderen Gerhardsen og hans partifelleHaakon Lie - samt andre i nomenklaturet, vite hva initiativet skulle lede opp til.

Da prosjektet ble avsluttet etter 20 år ble det stort sett betraktet som nokså mislykket. Det var til da brukt omlag 111,5 millioner kroner på innsatsen, ifølge tall fraDirektoratet for utviklingshjelp (Norad).

I årene som fulgte har Norge fulgt opp den bistand som hadde fått sin famlende begynnelse med FN som støttespiller et par decennier tidligere. Og det er i tidsspennet fra 1972 at norsk utviklingshjelp har tatt form.

Prinsipper og innretning har kommet og gått i rykk og napp, og det ene honnørbegrepet har avløst det andre. De er blitt slynget ut til allmennheten, alt fra «fattigdomsorientert bistand» til «mottakerorientert utviklingshjelp», med et utall prosjekter som fyrtårn i det internasjonale landskapet.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Over de samme decenniene har også organiseringen av bistanden endret seg, gang på gang i rykk og napp. Norad ble etablert i 1968 og kan altså neste år feire sitt 50 års jubileum! Spørsmålet er om det i grunnen er stort å feire!

For som jeg selv skrev i den bistandskritiske boken «Supermakt på sultegrensen» (Hello Norway forlag 1991, s. 137): «Det hjelper ikke å forsøke å flagge en høy bistandsandel av brutto nasjonalprodukt dersom bistanden er av dårlig kvalitet. Hvis resultatene uteblir, er flaggingen i grunnen lite verdt».

Omkring 1990 var bistanden, for Vårherre vet hvilken gang, atter i støpeskjeen. Per Ø. Grimstad, som den gang var toppsjef i Norad, sa til Norad-bladet Utvikling (nr. 2/1990) følgende: - Jeg tror at Norad om åtte-ti år ikke har prosjekter i det hele tatt.

Grimstad sa ifølge Norad-magasinet at private organisasjoner og næringslivet vil bidra til bredden i bistanden. «En del av det vi har gjort, har bidratt til å svekke nasjonsbyggingen. Vi må være voksne nok til å se at endringer i bistanden er nødvendig», sa Norad-sjefen.

Det er gått 27 år og et utall endringer siden den gang. Og endringene har vært tallrike, uten at effekten av norsk og internasjonal bistand er til å få øye på. I 1984 ble det etablert et eget departement for utviklingshjelp.

Det hjalp ikke, og etter noen få år ble departementet avskaffet. Norad ble et internt direktorat med egen utviklingsminister! Denne stillingen ble fjernet av utenriksminister Børge Brende i 2013, men eksperter regner med at den vil gjenoppstå etter valget.

Alle disse kunstgrep er gjennomgående ledsaget av en sterk økning av pengeinnsatsen. Har Riksrevisjonens merknader i det hele tatt noen betydning, når man står overfor en slik hellig ku som bistandsindustrien har vært?

I Aftenposten 10. juli i år skriver den samme tidligere Norad-sjefen sammen med Tom Vraalsen, tidligere bistandsminister) en kronikk hvor de skarpt fordømmer dagens og gårdagens bistandspolitikk. De krever at bistand ikke bør være et fristed der politikere kan bruke store penger på det som passer dem.

Store penger er det sannelig blitt. Det er neppe laget statistikk over den totale norske, offentlige innsatsen (skattepenger) siden 1952, men det dreier seg om flere hundre milliarder kroner. Store penger? Ja, ubetinget.

Og politikerne, som står ansvarlig for pengebruken, flagger ufortrødent videre for å heie frem den enorme globale bistandsindustrien som ingen har oversikt over.

De tramper i takt og klapper i hendene for nasjonal bistand og for et FN som blir stadig mer systematisk korrupt og ineffektivt. Det kan bare skje fordi ingen i vår tid (med et par hederlige unntak) synes å legge større vekt på å kikke bistandsindustrien i kortene.

BladetBistandsaktuelt harsluppet til kritiske røster fra Afrika i de senere årene, uten at det åpenbart er ment å ha politisk virkning. Hvilket artiklene heller ikke har.

Grimstad og Vraalsen spør betimelig om debatten er forsvunnet fordi mange involverte har en personlig interesse av virksomheten. Svaret er selvfølgelig ja. Selv i det lille Norge er titusener av mennesker direkte avhengig av personlig inntjening som medarbeidere i denne industrien.

En voksende skare av godt betalte konsulenter tar sin del. Og for sentrale politikere vinker gjerne en forlokkende, fet stilling i FN-systemet når pensjonsalderen nærmer seg.

I 2016 var bistandsbudsjettet oppe i 36,6 milliarder kroner. Men ingen politikere ønsker å bremse, selv om de vet at det meste trolig er bortkastede skattepenger. Mye havner i lommene på hensynsløse statsledere.

Også Grimstad og Vraalsen innrømmer at det er krevende å drive bistand i land med «svak forvaltning». Deres bruk av uttrykket er riktig vakkert, satt i sin rette sammenheng.

Hva er det som gjør at selv opposisjonelle politiske kretser i Norge har lagt debatten død? Evner man ikke å gå inn i materien, eller gidder man ikke?

Og altså 27 år etter at Grimstad i Norad antok at det ikke ville bli satset på prosjekter i fremtiden, tar han nå til orde for nettopp å satse på denne formen for bistand. Besynderlig. Men det kan like fullt være riktig å satse slik, forutsatt at man vet hva man gjør. Det har man hittil åpenbart ikke visst.