Bistand fungerer fortsatt

Til tross for kritiske røster, er det vanskelig å se bort fra det åpenbare: Norsk misjon og bistand setter varige spor.

Til tross for kritiske røster, er det vanskelig å se bort fra det åpenbare: Norsk misjon og bistand setter varige spor.

«Bistand fungerer ikke!» Har du hørt det før? De siste 25 årene har jeg vært involvert i misjons- og bistandsarbeid i en rekke land og i regi av flere forskjellige organisasjoner, og jeg kan love deg: Det har jeg! Jeg har hørt det – og jeg leser det stadig i kommentarfeltene.

Ofte følges utsagnet av vage påstander om at bistand er «penger ut av vinduet», at alt havner i lommene på korrupte statsledere eller at vi må løse problemene vi har her i Norge før vi kan bry oss om andre. Som regel er påstandene fremført i et langt mer blomstrete språk eller rettere sagt «tornete» språk enn slik jeg har gjengitt dem.

Som generalsekretær i Digni er det vanskelig å ta slike påstander på alvor. Jeg ser hver eneste dag at bistand fungerer. Ikke bare i form av anekdoter og rørende historier av den typen man finner i misjonsblad og innsamlingsbrosjyrer, men i form av rapporter og evalueringer fra Dignis dyktige fagrådgivere.

Dignis oppgave er nemlig å kvalitetssikre det arbeidet som våre 20 medlemsorganisasjoner utfører verden over. Vi følger prosjektene fra begynnelse til slutt, dykker ned i tall og evalueringsrapporter, analyserer arbeidsmetoder og rapporterer resultater. Det er som en av Norads fagdirektører poengterte i Dagsavisen for noen år tilbake:

«At bistand virker, er relativt godt dokumentert. Bistand er gjenstand for grundigere effektmåling enn nesten noen annen offentlig virksomhet».

Selvfølgelig finnes det unntak. Enkelte bistandsprosjekter oppfyller ikke de målene som ble definert på forhånd, og det finnes historier om enkeltmennesker og forsamlinger som har kastet seg over kompliserte oppgaver med stor iver og lite kompetanse, men det tilhører som sagt unntakene.

Våre medlemsorganisasjoner er profesjonelle aktører i internasjonal diakoni. De jobber kontinuerlig for å nå de målene de har satt seg og forvalte både innsamlede midler og Norad penger på en best mulig måte. I det store og hele får jeg lyst til å svare skeptikerne med å sitere Trygve Skaus morgenandakt i NRK fra mai:

«Det er ikke sant. Det er ikke sant at det ikke nytter. Det er ikke sant at det ikke hjelper i det lange løp. Fantastiske hjelpearbeidere, ildsjeler og bistandsfolk over hele verden slår sånne tanker ned i støvlene hver dag».

Når jeg blar gjennom rapporten for Dignis siste femårsperiode, ser jeg dette svart på hvitt. Våre medlemsorganisasjoner leverer!

De har skapt bedre utdanningsmuligheter, bedre helsetilbud, økt produktivitet, bidratt til fred og forsoning, fremmet miljøtiltak, bedret forholdene for urfolk, for likeverd mellom kjønnene, generelle menneskerettigheter og de har styrket sivilsamfunnet. Medlemsorganisasjonene våre setter varige spor, både i enkeltmenneskers liv og i landene hvor de arbeider.

Ta Mongolia som eksempel: Da kommunismen slapp tak i landet på 1990-tallet, var det så godt som ingen kristne der. (Kun 4 stk, hevder enkelte kilder). Det var et land preget av stor fattigdom.

Nå kan ikke norske misjonærer ta æren for alt som skjedde siden, men det ingen tvil om at arbeidet til blant andre Norsk Luthersk Misjonssamband har bidratt til at det i dag finnes over 40.000 kristne i landet (omlag 2 prosent av befolkningen) og at norsk misjons bistandsprosjekter innenfor jordbruk, forretningsutvikling, styrking av barns rettigheter og annet arbeid på nasjonalt nivå, har hatt betydning for samfunnsutvikling og den økonomiske veksten som har funnet sted.

Hvor kommer den fra, denne ideen om at bistand ikke fungerer? Har folk mistet troen på at ildsjeler; enkeltmennesker og organisasjoner kan utgjøre en forskjell? Jeg vet ikke. Kanskje handler det vel så mye om at man ikke vil hjelpe, som om at man ikke tror det nytter? Kanskje er det en del av de strømningene vi ser både i utlandet og her i vårt eget land; at man i større grad vender blikket mot seg selv og sitt eget?

Nå er det ikke noe feil i å bry seg om seg selv og sine egne omgivelser: Lokalmiljøet. Skolene. Sykehusene. Veiene. Men vi har en lang og rik tradisjon i Norge for å ha to tanker i hodet på en gang. Vi kan ta vare på vårt eget og samtidig hjelpe mennesker som har vært mindre heldige enn oss. Og vi har råd til det.

I kristne forsamlinger har det alltid vært stor bevissthet om vårt ansvar for de fattige, de syke og undertrykte, uavhengig av hvor i verden disse måtte befinne seg. Det var alltid god utsikt fra det lokale bedehuset. Jeg håper det er det fortsatt.

Hjalmar Bø, generalsekretær i Digni