Biskopenes Israel-korstog

Det er fristende og nesten opplagt å trekke slutningene av hva Den norske kirkes biskoper mener i dette spørsmålet. Likevel bør de selv avklare hvor de teologisk står.

Fredag 16. oktober presenterte Bispemøtet en uttalelse om kristensionisme som ifølge preses Olav Fykse Tveit hadde blitt «utførlig drøftet». Både Dagen og andre medier har gjengitt denne uttalelsen.

Store Norske Leksikon innleder forklaringen på hva sionisme er med følgende: «Sionisme er opprinnelig betegnelsen på det jødiske folkets ønske og håp om å vende tilbake til sitt gamle hjemland i landet Israel (Eretz Israel)».

Dette er en god beskrivelse, sionismen har støtte både blant sekulære og mange troende jøder og kristne. Som et eksempel er den jødiske menighet i Oslo en sionistisk forsamling.

I kontrast til den klassiske erstatningsteologien er det i dag mange kristne som tror at Guds utvelgelse og pakt med det jødiske folk fortsatt står ved lag.

I lys av denne forståelsen tror man også at bølgen av jøder som har flyttet til Israel de siste 150 år er en oppfyllelse av hva nesten alle bibelens profeter forkynte, som for eksempel i Esekiel 36.24

«For jeg skal ta dere fra folkeslagene og samle dere fra alle landene, og Jeg skal føre dere inn i deres eget land».

De kristne som tror på dette må regnes som kristensionister, om Bispemøtet skulle mene noe annet må de naturligvis avklare det.

Biskopenes anklager mot en betydelig andel av den globale kristenhet er særdeles grove. De skriver: «Bispemøtet finner det uholdbart å bruke Bibelen til å legitimere undertrykkelse eller menneskerettighetsbrudd, eller å tilkjenne ulik grad av menneskeverd til ulike grupper mennesker.»

Her hevder man at vi kristne som tror at Gud ikke har forkastet det jødiske folk er rasister som mener at mennesker har «ulik grad av menneskeverd». Dette er uverdige og uakseptable påstander fra Den norske kirkes ledere.

I Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem har vi avdelingen ICEJ Aid som bringer støtte til trengende i landet. Hvert år får omkring 11.000 mennesker i Israel hjelp på ulike måter, i dette budsjettet går 80 prosent til jøder og 20 prosent til minoritetene.

Dette gjenspeiler befolkningssammensetningen i landet og er et utrykk for at vi mener at alle mennesker er skapt i Guds bilde og skal være gjenstand for vår kjærlighet.

Det hevdes at man har en «politisk teologi som ignorerer internasjonal lov og menneskerettigheter. Direkte eller indirekte motarbeider de forsøk på å skape rettferdig fred.»

Man karikerer, fortegner og fremstiller Israels kristne venner som mennesker som ikke bryr seg om menneskerettigheter og fred. Israel er jo nettopp det eneste demokratiet i hele Midtøsten hvor alle statsborgere har like rettigheter.

Biskopene anklager Israel for ulovlig okkupasjonen og «forskjellsbehandlingen av innbyggerne» at Israel bedriver «undertrykkelse og menneskerettighetsbrudd» samt at «palestinerne drives fra sine hjem eller fratas sine rettigheter».

Dette er referansene man gir til det israelske samfunnet i dette dokumentet som altså er «utførlig drøftet». Med all respekt; dette er så grovt og ubalansert om situasjonen i Israel at det fremstår som en skam for Den norske kirkes ledelse.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE ba i 2012 den norske utenriksministeren om å ta grep for å stoppe demoniseringen av Israel i den norske debatten. Dessverre ser det ikke ut til at dette har nådd biskopene.

I uttalelsen henviser man til kontakt med kirkeledere i Jerusalem og i det Hellige Land, men hva slags kontakt har man i denne sammenhengen med de messianske jødene og forsamlingene i Israel?

Århundrer med erstatningsteologi og jødehat har dessverre preget kirkehistorien. Fra kirkefedrenes dager og kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr. har dette hatet operert som en gift i kirken. Reformasjonen på 1500-tallet brakte dessverre ingen reformasjon i synet på jødene.

Det er en historisk årsak til at kirkens syn på jødene er et av de første montrene du møter på i Yad Vashems lokaler (Holocaust museet) i Jerusalem når veien til Holocaust blir beskrevet.

I vår tid pågår det et paradigmeskifte i den globale kirke. Man erkjenner at Guds pakt med dette folket fortsatt står ved lag og avviser dermed erstatningsteologien.

Det er fristende og nesten opplagt å trekke slutningene av hva Den norske kirkes biskoper mener i dette spørsmålet. Likevel bør de selv avklare hvor de teologisk står.

Mener man at Guds pakt og utvelgelse av dette folket fortsatt gjelder, eller er denne pakten opphevet?