Betydningen av Bachs pasjonsmusikk

En av påskeukens begivenheter, er framføringer av Bachs pasjonsmusikk; Matteus-pasjonen og Johannes-pasjonen. Det er snart tre hundre år siden disse storverkene ble skrevet og framført første gang, men underlig nok ble de raskt glemt.

Det var Felix Mendelssohn som ledet en ny framføring av Matteus-pasjonen i 1829, og den gjorde inntrykk. Etter hvert kom Bach på konsertprogrammet igjen, og der har han forblitt.

Strukturen i Matteus-pasjonen og Johannes-pasjonen er fra en side sett lite oppsiktsvekkende. Teksten består av en framføring av lidelseshistorien i form av Luthers tyske bibeloversettelse utfylt med arier som kommenterer og mediterer over det som fortelles og koraler som også reflekterer innholdet og dets betydning.

Prinsippene som ligger til grunn, er tradisjonell luthersk utleggelsespraksis; tekstene forklares og fortolkes for å få fram hva det som fortelles, betyr. Ariene utmerker seg ikke med poetisk kraft og nyskapende metaforer; dette den kristne forståelse av påskens begivenheter uten fiksfakserier.

Bach får tydelig fram at under og gjennom selv den mest nattsvarte fortvilelse, bæres vi av Guds uendelige omsorg og kjærlighet.

Det er likevel ikke vanskelig å forstå hvorfor dette har den appell det åpenbart har.

For det første får Bach fram fortellingens dramatiske potensial ved å fordele rollene mellom fortelleren, hovedpersonene og koret, og ved å fargelegge musikken slik at fortellingens voldsomme motsetninger kommer tydelig til uttrykk. Her har vi Peters fornektelse, Pilatus’ vakling og folkemengdens «korsfest ham!» formidlet slik at det setter seg fast i oss.

For det andre gir musikken rom for undring og meditasjon over hva det er dette betyr for oss: Det er våre synder som førte Jesus til korset og som han der sonet for. For det tredje får Bach tydelig fram at under og gjennom selv den mest nattsvarte fortvilelse, bæres vi av Guds uendelige omsorg og kjærlighet.

Både fortellingen og musikken slutter ved Jesu grav. Likevel toner evighetshåpet fram. Den soning for synd som her er fullbrakt, manifesterer historiens sentrum og livets mening. Derfor er dette musikk som på en uforlignelig måte bæres av den trosvissheten som er forankret i Gud selv.

Kirkene forsøker ofte å være kreative og originale når budskapet skal formidles til nye generasjoner og i nye sammenhenger, og det er viktig å ikke stivne i gamle former. Bachs pasjonsmusikk er likevel en påminnelse om at skal dettes gjøre på en meningsfull måte, må det være forankret i fortellingens egen kraft og la den få virke. Det er aldri mulig å nå lenger enn det.