Bekymringsfull iver etter kontroll

En rekke norske politiske aktører viser en bekymringsfull kontrolliver overfor trossamfunn og religiøse minoriteter. Det kan i verste fall legitimere andre lands langt 
sterkere vilje til makt.

Kirkerådsdirektør Ingrid Vad Nilsen sier til Vårt Land 23. januar at programforslagene fra en rekke partier legger mye vekt på negative sider ved religion, på sider der politikerne vil kontrollere og begrense.

Dette får mye plass, mens den samfunnsbyggende kraften som tros- og livssynsfeltet representerer i samfunnet, underkommuniseres.

Dette samsvarer med det inntrykk vi har fått ved gjennomgangen av programutkast fra en rekke partier. Eller som vi i flere kronikker har forsøkt å formulere det: Det er en bekymringsfull iver etter å ta i bruk statens moderne maktmidler.

Arbeiderpartiet foreslår for eksempel i sitt programutkast en «samfunnskontrakt» med trossamfunn som mottar offentlig støtte.

SV foreslår å redusere støtten til trossamfunn som benytter seg av unntaksadgangen i likestillingsloven og å kutte støtten til trossamfunn som sprer ekstremisme. Å benytte unntaksadgangen plasseres altså et sted midt mellom ekstremisme og SVs godtatte verdier.

Diskusjonen på Klepp i Rogaland gjør diskusjonen veldig konkret. Vi går ikke inn i de enkelte debattene. Men vi er bekymret over økende kontrolliver.

Kontrolliveren sammenfaller med at kampen for tros- og livssynsfriheten internasjonalt forsvant ut av programutkastene fra både Arbeiderpartiet og Høyre, sammenlignet med dagens programmer.

Vi har utfordret alle partier offentlig og noen mer direkte. Vi venter spent på de endelige programforslag som skal opp på landsmøtene. Vi gleder oss over at Senterpartiet gikk motsatt vei av Ap og Høyre og tok internasjonal trosfrihet inn i programutkastet.

Globalt ser vi forverrede kår for tros- og livssynsfriheten og religiøse minoriteter. Vi ber særlig alle partier som har ambisjon om å komme i regjering, om å være tydelige: De må stå opp for undertrykte og forfulgte religiøse minoriteter i bistandsland, i land som Norge møter i Sikkerhetsrådet og i land vi har politisk dialog med og land som vi har eller ønsker å ha handelssamarbeid med.

Dessuten må partiene lese sine egne kapitler om norsk trospolitikk med internasjonale briller.

Partiene bør spørre seg: Hvordan kan deres egen kontrolliver overfor norske trossamfunn, leses av regimer i land som undertrykker og forfølger sine minoriteter med sine krav til nasjonal kontroll og til å forfekte de godtatte verdier?

La oss ta Tyrkia. President Erdogans regime har på to år kastet ut over 60 utenlandske kristne som i årevis har støttet og hjulpet protestantiske menigheter.

De regnes som trusler mot Tyrkias verdier og nasjonale sikkerhet. Stefanusalliansens medarbeider som følger opp vårt arbeid for å støtte kristne trossamfunn i Tyrkia, ble i fjor svartelistet og nektet innreise.

President Erdogans politikk kan selvfølgelig ikke sammenlignes med norsk. Men ett poeng kan være verdt å reflektere over: Kan Erdogan finne inspirasjon i norske partiers krav om trossamfunn sin tilpassing til samfunnets verdier? Kan han, i møte med norsk kritikk, svare at «dere har nok med deres egne problemer»?

Det er gode grunner for å bremse Saudi Arabias finansiering av moskeer som forfekter ytterliggående islamisme i andre land. Ap foreslår i sitt førsteutkast å utrede et forbud mot utenlandsk finansiering av trossamfunn. Høyre går enda lengre ved å gå inn for et slikt forbud.

Noen spørsmål reiser seg: Hvordan skal en slik politikk utformes slik at den ikke rettferdiggjør Indias harde politikk for å kontrollere og begrense utenlandske frivillige organisasjoner og deres støtte til arbeid i India?

Kan en slik politikk rettferdiggjøre Russlands stempling av utenlandske frivillige organisasjoner – og russere som samarbeider med slike – som «utenlandske agenter»?

Etter internasjonale konvensjoner er det lov å regulere utøvelse av tro. Men det stilles meget strenge krav for å sikre at slike inngrep ikke unødig rammer trosfriheten. Disse begrensningene må norske partier ta inn over seg.

Vi spør om bevisstheten har vært tydelig nok fremme under pandemien. Viktige prinsipper var ikke under huden da det i Oslo-regionen før forrige helg kom forbud mot å lage digitale gudstjenester med mer enn én deltaker – altså maksimalt en prest med et selfie-kamera. Det gikk noen timer før dette ble rettet opp.

Tros- og livssynsfriheten trenger flere årvåkne voktere, både mot byråkratisk tankeløshet og politisk kontrolliver. Norske tros- og livsynssamfunn representerer først og fremst en samfunnskraft, ikke problemer.