Bedehuslandet nå

Det er fint med debatten om bedehuset mer eller mindre skal ligne en kirke. Jeg er enig med dem som mener at bedehusforsamlinger ikke trenger forandre på noe for å være en kirke/forsamling i bibelsk forstand. Men kanskje vil dagens kirkesituasjon etter hvert kreve enda mer sunn kreativitet enn før.

Når det gjelder mer liturgi enn det som regel (så langt jeg vet) er lagt opp til i NLM og ImF, har jeg noen tanker.

Jeg tror liturgien kan støtte opp om bedehusets gamle idealer i stedet for å rive dem ned.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

1) Syndserkjennelsen trenger vi å holde levende. En syndsbekjennelse i starten av gudstjenesten/møtet, etter en nådehilsen og noen frie ord, er da naturlig som en felles handling. Den må ikke være lang og snirklet, men enkel og naturlig. Kan den bli en tom formular? Selvfølgelig, hvis en ikke er med og ikke forkynnelsen driver oss til den. (Fører forresten forkynnelsen i dag for mye til en generell syndserkjennelse og ikke konkret sådan – med ditto utgave av nåden?)

Ligner ikke skepsisen mot formulerte innslag litt på det gamle problemet med fela og trekkspillet i kristne sammenhenger? Jeg bare spør, og har samtidig respekt for erfaringer som er gjort. Meningen med liturgiske ledd (som er sitat eller sammenfatninger av Guds ord) er at de ved Guds Ånd kan skape en livgivende puls som kristenfelleskapet «eier» sammen. Det blir da noe litt annet enn enkeltpersoners vitnesbyrd og nådegaver, som også er uhyre viktig i denne sammenhengen! Ikke bare forkynnergavene.

2) Fra syndsbekjennelse til Kyrie eleison (jf Bartimeus), får vi med oss det felles ropet om at Herren må hjelpe oss i all vår nød. Her er vel noe å få med i dette ropet!

3) Lovsang (gloria). Det er en naturlig «rytme» at 1) og 2) ved Guds Ånd ender slik! Fordi det er sånn i livet er det også naturlig i liturgien.

4) Trosbekjennelsen (før eller etter), lesing og forkynnelse av Guds ord er det vel ikke noe uenighet å skrive hjem om! Jeg tror at forkynnelsen blir sterkere med en åndsfylt liturgi omkring seg.

5) I forbønnen er det godt at våre egne behov og oppgaver i forsamlingen, blir satt inn i den store sammenhengen i verden, nasjonalt og regionalt. Tenk etter om du kan ane noe av hva bønnens Ånd vil dele med oss her! I liturgien trenger vi hverken prest, eller all slag kirkelig pynt og stas. Det hele går greit med en vanlig møteleder, forsangere og pianist. Dette går an å gjøre enkelt! Guds velsignelse over forsamlingene i denne tid!