Barnet som unnslapp livsfare
Jeg har for min egen del blitt mer og mer overbevist om at vi har godt av en kritisk og undersøkende presse - ikke minst i menigheter og andre kristne sammenhenger, skriver Tarjei Gilje på lederplass.
For en drøy uke siden fikk min kone og jeg ta imot vårt andre barn. Denne gangen ble det keisersnitt, fordi medisinske komplikasjoner gjorde at barnet kanskje ikke hadde overlevd fødselen ellers.
Risikoen ble oppdaget allerede ved ordinær ultralyd i uke 18, og førte til at vi flere ganger var inne til nye kontroller for å se om forholdene ville utvikle seg slik at naturlig fødsel var forsvarlig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Slik gikk det ikke, og 22. mai så lille Sara Ambrosia dagens lys for første gang. Det hele forløp som planlagt, og vi satt igjen med stor takknemlighet til både Gud og helsevesenet.
I likhet med ved forrige fødsel for to år siden, har vi hele veien følt oss svært godt ivaretatt. Vi har møtt kyndige, imøtekommende og vennlige fagfolk som både har forklart og hjulpet.
I dette siste tilfellet kan vi trygt fastslå at ultralydundersøkelsene og den medisinske fagkunnskapen reddet oss fra en fødsel som kunne ha blitt livstruende.
Vi som arbeider i pressen er naturlig nok opptatt av nyheter. Og da er det særlig det oppsiktsvekkende og kontroversielle vi ser etter. Derfor er det langt mer vanlig med overskrifter om at huset brenner, enn om at det ikke brenner.
Og det kan virke mer spennende å lese en sak om at en mann bet en hund, enn om at hund bet en mann.
Iblant hører vi kritikk om at pressen legger for stor vekt på det negative. Hvor er fortellingene om alt det positive som skjer?
Om ildsjeler som ofrer seg for fellesskapet, om de nye skolene som faktisk blir bygget, om de tilfellene hvor helsevesenet yter uvurderlig hjelp, om de som blir løftet ut av økonomiske eller andre vanskeligheter?
For et par uker siden var jeg sammen med ledelsen i Indremisjonsforbundet for å snakke med dem om forholdet til media. Flere utfordret pressen, også oss i Dagen, til i større grad også å gjenspeile alt det gode og byggende arbeidet som skjer rundt omkring.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Her kan vi bli flinkere. Og vi tar gjerne imot flere gode tips. Samtidig ønsker nok også kristne lesere å bli opplyst om kontroversielle spørsmål og aktuelle situasjoner.
Men det kan være nyttig å vurdere når opplysningsbehovet avtar og kikkermentaliteten overtar. Hvilke tankesett er det vi imøtekommer med de vinklingene vi velger? Gjenspeiler vi realitetene, eller tegner vi et bilde som kan skape ubegrunnet frykt?
De fleste er enige om at samfunnet blir bedre når vi har en kritisk og undersøkende presse. Det innebærer at journalister skal stille krevende spørsmål, og at vi generelt arbeider for å avdekke kritikkverdige forhold.
Selv om dette kan oppleves ubehagelig for dem som blir berørt. Det gjelder også kristen virksomhet. Det er bra at ledere må stå til ansvar for de valgene de tar.
Og samtidig som vi ikke skal skape ubegrunnet frykt, bør vi heller ikke skape ubegrunnet begeistring. Jeg har for min egen del blitt mer og mer overbevist om at vi har godt av en kritisk og undersøkende presse - ikke minst i menigheter og andre kristne sammenhenger. Jeg tror vi gjør klokt i å trappe opp den journalistiske skarpheten, ikke i å dempe den.
Samtidig er det verdt å tenke over hvorvidt pressen bør fungere konstruktivt. Når en journalist ringer en leder og stiller vanskelige spørsmål, kjenner gjerne vedkommende en viss forpliktelse til å svare fordi journalisten stiller spørsmålene sine på vegne av allmennheten.
Og som journalist er det ikke mitt ansvar å beskytte det sittende lederskapet i den ene eller den andre sammenhengen. Det er derimot mitt ansvar å få brakt relevante fakta på bordet.
Men ligger det ikke i dette mandatet at jeg som journalist også skulle ha et ansvar for å bringe på banen de relevante positive forholdene som finnes?
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Kanskje kan jakten på det kontroversielle føre til at den totale betoningen av et saksfelt blir urimelig. Det handler altså ikke om å nedtone det kritiske og undersøkende arbeidet, men om å sikre at vi gjenspeiler en sakssvarende helhet.
For selvsagt skal pressen fortsette å skrive om kritikkverdige forhold i helsevesenet. Selvsagt skal vi påse at skattebetalernes penger blir forvaltet godt.
Selvsagt skal vi se til at generalsekretærer, biskoper, pastorer og prester opptrer på en måte som står i forhold til det ansvaret de har fått.
Men når vi gjør dette, må vi ikke glemme Paulus' formaning fra Filipperne 4:8: «Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det!»
Derfor vil jeg for min del denne gangen rette nok en hjertelig takk til personalet på Kvinneklinikken i Bergen. Takket være dere fikk vi ta imot vår kjære datter uten at livet hennes var i fare. Det er det vel verdt å skrive i avisen om.
