Barna og barnevernet
Vi må spørre om dagens system er for sårbart. Naustdal-saken kan tyde på det.
Onsdag kunne vi lese den sterke historien til familien Håland i Naustdal. Det siste halvannet året har vært en spesiell tid for dem. I november 2015 grep barnevernet inn og overtok omsorgen for de fem barna til ekteparet Hålands ene datter og hennes rumenske ektemann.
Et drøyt halvår senere var familien igjen gjenforent, men etter kort tid flyttet de til Romania. Den svekkede tilliten til norske myndigheter var antakelig også en viktig årsak til at foreldrene ikke møtte i straffesaken mot dem i januar.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Barna våre er noe av det mest dyrebare vi har. De fleste foreldre ville antakelig heller selv gått i fengsel enn å oppleve at barna blir tatt fra dem.
Samtidig bør det ikke være tvil om at vi trenger et barnevern. Og det bør heller ikke være tvil om at myndighetene noen ganger må gripe inn med omsorgsovertakelse. Det handler i siste instans om å sikre barns liv og helse.
Derfor er det grunn til å berømme de mange barnevernsansatte rundt i landet som gjør et fortjenstfullt og ofte vanskelig arbeid for barns beste.
Ingen foreldre er perfekte. Terskelen for å søke hjelp burde derfor egentlig være lavere enn den synes å være i dag. Men denne terskelen blir høyere hvis man frykter at et ønske om hjelp fører til at barnevernet tar barna fra foreldrene.
De senere årene har vi fått flere saker med familier hvor den ene eller begge foreldre har bakgrunn i en annen kultur enn den norske. Siden kultur nærmest per definisjon sitter dypt i oss, vil overgangen til norske forhold ta noe tid.
Og kanskje vil i Norge også noen ganger innse at også vi kan ha noe å lære. For eksempel når det gjelder familiens status. I den hjemlige debatten kan ønsket om å ivareta unntakene stå i veien for at vi våger å løfte frem familien med mor, far og barn som et ideal.
Det er også verdt å tenke over i hvilken grad vi ønsker en aktiv familiepolitikk. På den ene siden vil de fleste av oss opplevde det grunnleggende viktig å ha en privatsfære.
Samtidig kan myndighetene gjøre mye for å legge til rette for godt familieliv. Da er det aller første punktet å erkjenne at det faktisk er et gode for samfunnet med sterke og stabile familier.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men i alle samfunn er tilliten til myndighetene en forutsetning for god sameksistens. I møte med blant annet Naustdal-saken ser vi at denne tilliten står i fare for å bli svekket når det gjelder barnevernet.
Det store engasjementet denne saken har vakt, vitner om at flere nå spør seg om tilliten til myndighetene har blitt for høy her i landet. Dermed kommer også spørsmål om barnevernets mandat er for vidt, og om terskelen for å gripe inn med omsorgsovertakelse er for lav.
Dessverre finnes det også eksempler på det motsatte. Dét illustrerer hvor vanskelig det er å finne den gode balansen mellom å gi familier frihet til å leve selvstendige liv, og å ta vare på barna som ikke uten videre kan ta vare på seg selv.
Det er naturlig at engasjementet blir stort når vi møter på enkeltsaker. Når vi drøfter ulike myndighetsorganers fullmakter på samfunnets vegne, må vi likevel løfte blikket og se det store bildet.
Da er det grunn til å spørre hvordan vi kan legge til rette for at flere foreldre får den hjelpen de trenger. Samtidig må vi også spørre om dagens system er for sårbart. Naustdal-saken kan tyde på det.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Artikkelen fortsetter under annonsen.
