Bærekraftig hverdag

Med bærekraftmålene har vi alle blitt «utviklingsland». 

12. mars 2020 endret hverdagen vår seg. Norge stengte ned.

Etter det har Erna Solberg ved flere anledninger snakket om «å ta hverdagen tilbake», og folk har begynt å lengte tilbake til det vanlige og trivielle, til det vi kaller hverdagen.

Selv elsker jeg mandager og synes at hverdagene er livet. Men spørsmålet er hvordan hverdagene blir etter korona?

Krisen har senket tempoet. Vi har fått mer tid til familien. Hjemmekontor og å være tettere på barna har gitt en annen hverdag med andre verdier i fokus.

Digitalisering gjør at mer hjemmekontor kan fungere for mange i arbeidslivet. Ønsker vi oss tilbake til hverdagene akkurat slik de var, og tilbake til en verden slik den var før 12. mars? Kriser gir mulighet til endring, og de gir mulighet for å stake ut en ny kurs.

En ny kurs må til for at vi skal nå de globale bærekraftmålene innen 2030. Den overordnede målsettingen for bærekraftsmålene er at ingen skal utelates.

Allerede det første året av dette viktige tiåret, rammer koronakrisen oss. Hvordan vil det påvirke arbeidet med å redusere ulikhetene i verden?

De norske korona-tiltakene er et verdivalg, sa KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad i en tale. Hvis vi skal oppnå målsettingen i bærekraftsmålene om at «ingen skal utelates», må vi tilpasse samfunnet til de som trenger det mest.

I denne krisen har norske myndigheter tatt en beslutning om å stenge ned samfunnet og begrense spredningen av viruset nettopp av hensyn til eldre, til de om har underliggende sykdommer og de som er særlig utsatte.

Det er solidaritet i praksis og gjenspeiler et samfunn som har tatt et verdivalg om at ingen skal utelates.

Det er krevende tider å være leder. Det ser vi globalt, vi ser det nasjonalt, men også lokalt. Det fattes viktige beslutninger som angår oss alle. Våre ledere står i vanskelige dilemmaer i en krisesituasjon som denne.

Skal de ta hensyn til de menneskene som er særlig utsatte? Eller skal de ta hensyn til samfunnet som helhet, økonomien, arbeidsplassene, alle som er avhengig av at samfunnet går videre?

Dette er krevende – og det er samtidig et viktig verdivalg. Vi verdsetter alle det samfunnet vi er en del av. Et samfunn som er velfungerende, hvor vi lever i frihet og velstand, med god økonomi og gode tjenester, og hvor vi også har et sikkerhetsnett som tar imot de som faller eller har behov for det.

Men hvor viktig er det at vi lever i velstand, mens vår søster og bror sliter, om det er de som lever midt iblant oss her i landet, eller om det er de som lever i den fattige delen av verden?

Rapporter viser at forurensningen globalt har falt dramatisk de siste månedene på grunn av nedstengningene i mange land. Nå rapporteres det om at enkelte steder i Kina er forurensningen tilbake og faktisk høyere enn før korona.

Er dette hverdagen vi ønsker å komme tilbake til? Koronakrisen har vist at verdens ledere kan ta tøffe valg når situasjonen krever det, men fremover må vi fortsette med å ta krevende beslutninger om vi skal få en bærekraftig hverdag for oss selv og våre barnebarn.

Til syvende og sist må vi fatte verdivalg som har noe å si for veien videre for oss som enkeltpersoner og som samfunn. For meg som generalsekretær i Digni, en paraplyorganisasjon for misjonsorganisasjoner og kirker som driver bistandsarbeid, vil hensyn til de som trenger det og til de som ikke har samme forutsetninger som andre, være avgjørende.

I denne krisen gjelder det mennesker vi kjenner og omgås, men som ikke tåler viruset like godt som andre. De ønsker vi gjerne å være solidariske med.

I koronakrisen og i mange andre kriser, som klimakrisen, gjelder det medmennesker utenfor landets grenser, mennesker vi ikke har det samme forholdet til, men som like fullt ikke fortjener å bli utelatt.

Dette er et verdivalg vi som samfunn vil måles på. Vil vi alle være med å ofre noe, for at andre skal få leve bærekraftige hverdager?

De globale bærekraftmålene er mål ikke bare for fattige land. De gjelder like fullt for Norge, for kommuner og lokalsamfunn. Med bærekraftmålene har vi alle blitt «utviklingsland».

Vi har et stykke å gå for å leve bærekraftig og for ha en bærekraftig hverdag. Det er ikke «dem» og «oss» lenger – det er «vi». Og dette «vi» inkluderer hver eneste en. Leave no one behind.