Armensk lege ble redskap for vekkelse i Kaukasus

Konflikten om enklaven Nagorno Karabakh (NK) har blusset opp igjen. Nå er det full krig. Historien om kvinnen Donara avspeiler litt av bakteppet for konflikten. Den gir samtidig noen glimt fra en kristen vekkelse i landet.

Donara ble født i 1952, det siste året Stalin ledet Sovjetunionen. På skolen var alle fag gjennomsyret av sovjet-ateismen. Kristentroen var undertrykt. Donara lærteingen ting om Jesus i barne- og ungdomsårene. Hun tilhørte en sekularisert generasjon.

NK hadde fra gammelt av overveiendearmensk befolkning. Armenerne er et gammelt kristent kulturfolk. I ly av 1. verdenskrig ble armenerne i Øst-Anatolia drept eller drevet i døden i de syriske ørkenområdene (1915-1921).

Dette var ungtyrkernes løsning da de ville rense landet for fiender. Etter folkemordet, i begynnelsen av Sovjet-tiden, plasserte Stalin NK under Aserbajdsjan – en muslimsk republikk som sto og står Tyrkia svært nær – og ikke under Armenia.

Donaras besteforeldrene hadde tilhørt Den armenske kirken (AAC). Men da hun vokste opp, hadde AAC i realiteten vært kneblet og forfulgt i mange tiår. Gudstjenesteliv ble ikke tålt og mange prester var drept.

Da Donara begynte på medisinstudiet i Jerevan i Armenia, var kristendom noe hun kjente bare som kulturfenomen. Ikke mer.

Donara var skoleflink. Etter seks års medisin-studium dro hun tilbake til Stepanakert (1975). Her ble hun snart satt til å være enklavens sjefs-epidemiolog med infeksjoner som spesialitet.

Under det fjerde svangerskapet merket hun en klump i et bryst. Etter hvert skjønte hun: Skal jeg ha sjanse, må jeg til et sykehus i Moskva, for dette er kreft.

I denne tiden hadde GorbatsjovsGlasnost gitt nytt håp for republikkene i Kaukasus. Det var bare et dystertmen:

Den gamle motsetningen mellom armenerne og azeriene blusset opp. Armenerne ville at enklaven NK skulle løsrives fra det muslimske Aserbajdsjan og legges inn under Armenia. En armensk frigjøringsbevegelse oppsto med sentrum i hovedstaden Stepanakert.

I Aserbajdsjan skapte dette en brutal motaksjon som gikk hardt ut over de armenerne som bodde der. Angsten for overgrep førte en strøm av armenere over grensen til Armenia. Konflikten førte også til en flyktningestrøm motsatt vei fra Armenia og NK til Azerbajdsjan.

Den gravide epidemiologen Donara orket ikke å høre på den aserbajdsjanske retorikken. Hun engasjerte seg aktivt i demonstrasjonene – helt til den dagen hun fødte barn nummer fire.

En maidag i 1988 dro Donara til Jerevan for å ta fly til Moskva. Det ble i siste liten. Like etter flyavgang førte tumultene til stenging av flyplassen.

Donara så Guds ledelse i at hun nådde flyet. Uten rask hjelp ville alt håp ha vært ute. I Moskva fikk hun god behandling for sykdommen.

Men mer skjedde: En slektning i Moskva ga henne et ark medFadervår på. Tvilen på sovjet-ateismen hadde nok vært der før også, men nå ble den forsterket. Temaetbønn ble aktuelt. En syk ung mor, anerkjent medisiner i hjemlandet, begynte å be.

Tilbake i Stepanakert kjente hun en lengsel etter Gud og oppsøkte noen kristne møter i byen.

Allerede den nasjonale frigjøringsbevegelsen hadde lagt vekt på at armenerne nå måtte vende tilbake til sine religiøse røtter.

Men nå holdt altså en ikke-ordinert forkynner møter i Stepanakert. Og her var ikke politikk hovedsaken, men gudstroen og frelsesbudskapet. Og rammen var ikke et kirkebygg, men Guds frie natur.

Han representerte en åndelig vekkelse som hadde sitt sentrum i selve Armenia. De kalte segThe Brotherhood. Kirken selv hadde ennå ingen stor virksomhet hverken i Armenia eller NK. Tiåret fra 1988 ble vekkelsesbevegelsens kairos, dens tid.

Ikke alle i den armenskenasjonale bevegelsen var religiøst innstilt, men The Brotherhood fikk en forholdsvis positiv mottakelse både der og blant mange innen kirken.

Årene med ateisme hadde selvsagt ført til at mange var udøpte. Nå snudde dette. Tusener lot seg døpe. Rundt omkring i Armenia og NK drev The Brotherhoods medlemmer en rekke søndagsskoler. Mange av bevegelsens folk ble faddere til barn og voksne som søkte dåp i kirkene.

Vekkelsen grep om seg og preget flere lokalsamfunn. Lekpredikantene øvde sjelesorg i stor skala. De ble oppsøkt av ungdom som var kommet i tvil om ateismens grunnsetninger. Da Donara kom tilbake til Nagorno Karabakh etter kreftbehandlingen skjønte hun situasjonen: Avvisningen av ateismen og islam skapte en åpenhet for kristentroen.

Donara var åpen for å høre kristen forkynnelse. Og møtene i Stepanakert samlet store folkeskarer. Etter hvert gikk sannhetens lys opp for henne.

Den politiske konflikten nådde sitt klimaks 1991. Da Sovjetunionen ble oppløst, førte det til full krig mellom de to republikkene i Kaukasus.

Men i denne tiden begynte det å gå ord om henne i hele Nagorno Karabakh. Midt i turbulensen måtte vekkelsen organiseres. Donara ble en av de ledende. På møter, friluftsmøter, husmøter, skolebesøk osv. ble hun en sentral evangelist. Hun hadde et inderlig budskap med en ekthet folk straks merket.

Donara delte The Brotherhoods visjon om ikke å danne et eget kirkesamfunn, men hjelpe mennesker til tro og hjelpe dem til å bli døpt i Den armenske kirken.

En gang fikk hun i samråd med kirken arrangert dåp av kolleger i det medisinske miljøet. Og et av de siste kullene hun underviste ved Stepanakert Medical College, ble så sterkt grepet av vekkelsen at 30 av dem de søkte åndelig hjelp hos henne og ble omvendt.

I 1993, midt i den brutale krigstiden, skjønte hun at Gud ville beslagleggehele hennes tid til evangelisering og sjelesorg. Epidemiologen ble evangelist på heltid.

Ved sekstiden hver morgen hadde hun sin stilletid som begynte på kne. Hun lærte lange bibeltekster utenat, for mot endetiden skal det bli trangt for bibelsk kristendom. Slik tenkte hun.

Klokken 10 kom naboer til henne for å be. I løpet av dagen kom folk for å spørre om råd og dele sine bekymringer. Hun hjalp ektepar som var på terskelen til skilsmisse, hun overtalte flere kvinner til ikke å ta abort, hun lyttet til de mange enkene som hadde mistet sine menn på slagmarken.

I travelheten forsømte hun ikke sine egne barn. Hver dag kl.14.30 samlet hun barna, og sammen med svigermor holdt hun trosopplæring og bønn for familien.

Hver onsdag satte hun av dagen til samtaler og sjelesorg. Om kvelden var det møte, og ofte var det hun som prekte.

Donara prioriterte også private besøk. Hun gikk til fots til landsbyer i nærheten, ofte gikk hun sammen med søkende eller usikre mennesker som ville samtale med henne.

Krigen førte til mangel på drivstoff og viktige matvarer. Mange måtte stole på offervillige slektninger i utlandet. Familiene levde fra hånd til munn. Av og til måtte møtene i The Brotherhood avholdes i bomberom.

Noen mennesker var bitre. Noen var ensomme. Andre følte seg tilsidesatt og led nød. Donara brukte tid, viste dem hvor høye tanker Gud har for hver enkelt, og ledet mange til tro.

Hun besøkte syke, og som lege skjønte hun hvordan helsetilstanden deres var. Etter sin død fikk hun attesten: Hun brydde seg, hun hjalp oss til tro, hun så vår fysiske nød, hun for aldri med sladder.

I 1999 var kreftsykdommen kommet så langt at hun skjønte hennes tid snart var over. De som sto henne nær, merket hvor smertefullt hun hadde det. Men hun ville ikke dopes ned, hun gledet seg over åndelige døtre som leste i Bibelen for henne og lettet smertene hennes ved massasje.

47 år gammel døde hun.

Hennes virke som evangelist i Nagorno Karabakh ble kort, men satte dype spor i kirkelivet. Blant The Brotherhoods folk – og mange andre – i Nagorno Karabakh lever minnet om Donara.

Den politiske situasjonen er like uavklart. Men krigshandlingene har vakt de troende til fortsatt bønn for land og folk i tråd med Donaras eksempel.

Sist fredag falt Donaras sønn, David (43), i krigen. En av mange ofre for den eskalerende konflikten.