Annenrangs borgere
Meldingene om at kristne må betale beskyttelsesskatt i byen Raqqa i Syria, er nedslående, men ikke overraskende: Der islamister fester grepet, ser vi at kristne behandles som annenrangs borgere, skriver Dagen på lederplass.
For første gang på generasjoner skal det være signert en såkalt dhimmi-avtale mellom gruppen Den islamske staten i Irak og Levanten, ISIL, og ledere for Raqqas flere tusen kristne. Dette melder den israelske avisen Haaretz. ISIL gav de kristne tre valg: akseptere å betale den muslimske beskyttelsesskatten jitzia, konvertere til islam eller dø.
De får lov til å dyrke sin tro, men de får ikke reparere ødelagte kirker eller bygge nye. De får heller ikke lov til å «motarbeide muslimske interesser». Til gjengjeld skal kristne liv og bygninger få beskyttelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er ikke første gangen at kristne må betale beskyttelsesskatt i løpet av den syriske borgerkrigen. Det har blant annet skjedd i Homs. Det samme skjedde for øvrig i Irak, ikke minst i bydelen Dora i Bagdad i 2006. Kristne fikk trusselbrev med samme ultimatum som i Raqqa: Betal beskyttelsesskatt, konvertér eller dø.
Dhimmi-begrepet stammer fra Muhammeds tid i Arabia. Etter å ha beseiret den jødiske oasen Khaybar i 628, inngikk de jødiske innbyggerne og Muhammed en avtale; dhimma-avtalen. Muhammed krevde at de betalte jiziya, men forpliktet seg til å respektere troen deres og forsvare dem.
Mønsteret gjentok seg da Mesopotamia kom under arabisk muslimsk styre i 637. Kristne og jøder fikk lov til å praktisere sin tro mot at de betalte jizyah og fulgte dhimmi-reglene. Den første tiden behandlet araberne de kristne relativt bra. Men dhimmi-reglene etter hvert ble tunge å leve under. Undertrykte kristne konverterte i stort antall til islam og etterlot seg utarmede kirker.
Det vi så i Dora, i Homs og nå i Raqqa er historien som gjentar seg. Når det mobiliseres langs religiøse konfliktlinjer, blir den gamle dhimmi-tankegangen hentet frem som et undertrykkende middel.
Konsekvensen av angrepene på syriske kristne i form av kidnappinger, massakrer eller krav om beskyttelsesskatt, er at mange legger på flukt. Dette er en tragedie for de kristne familiene, for de mange kirkene - og ikke minst for Midtøsten. Regionen blir både fattigere og farligere når minoritetene forsvinner.
Den kaldeiske biskopen i Aleppo, som Dagen møtte i 2009, advarer mot at syrisk kristenhet nå står overfor en dødelig trussel. «Vi står i fare for å bli utryddet, slik det skjedde i Irak,» skriver han i britiskeSunday Telegraph.
Konflikten i Syria fremstår som et mareritt uten løsning. Det drepes flere enn noen gang, fredskonferansen i Montreux var tilsynelatende uten resultater, og flere eksperter sier at konflikten kan trekke ut i ti år til. Som kristne skal vi likevel ikke synke ned i motløshet. Vi har et våpen vi ikke skal tenke smått om, nemlig bønn. Bønn kan snu håpløshet til håp. La oss bruke fastetiden til å be for våre brødre og søstre i Syria.
Dessuten kan vi glede oss over lyspunkt. Som det syriske bibelselskapet som fortsetter å levere kristen litteratur midt i krigen, prester som melder at folk søker til kirkene - eller som de bortførte nonnene som i helgen ble løslatt.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
DAGEN
