Angående Luther, toregimentslæren og lutherske teologer i dag

Først et lite apropos: Martin Luther ga nok ikke Berggrav hjelp. Berggrav brukte derimot Luther som legitimering.

Den første gangen som de tre kjente «alene» ble eksplisitt formulert som det sentrale i luthersk teologi, dvs sola gratia, fide, scriptura, var først i 1916 av teologen Theodore Engelder; da han bidro i en bok om Martin Luther.

Mye av det som mange i dag assosierer med Luthers revolusjon på 1500-tallet er faktisk teologiske nytolkninger som kom først på 1900-tallet. Begrepet «To-regimentslæren» oppsto for eksempel først da Karl Barth skrev om Luther på 1920-tallet.

Før dette, så forholdt lutherske teologer seg forsiktig sagt annerledes. Meget av det som vi i dag mener er sentralt luthersk teologi, f.eks, rettferdiggjørelsen gjennom tro alene, nådens betydning, glimrer med sitt fravær i tidligere skrifter, dvs før 1800-tallet.

I stedet så dominerte politiske temaer: Gud styrer folket gjennom fyrste og konge; man skal lyde øvrigheten.

Et lands undersåtters lydighet overfor fyrsten og den politiske makten var samtidig å underordne seg Guds vilje. «Eselet behøver pisken og pøbelen skal styres med makt (dvs bønder, katolikker, jøder og protestantiske troende som brøt med Luther).

Dette visste Gud godt. Derfor ga han ikke øvrigheten en revehale, men sverd.» Jeg minner om at reformasjonen i Norge ble gjennomført nettopp med grov maktmisbruk av den politiske og kongelige makten, dvs alt ble påtvunget ovenfra. Folket ville ikke ha denne endringen.

Den Lutherske toregimentslære som det vises til her ble altså som nevnt faktisk først til på 1900-tallet. Og dette prinsippet er en langt senere omtolkning av Luther. Luther ville bestemt ikke (!) ha underskrevet denne tolkningen. Martin Luther dannet en helt ny form for statskirke svært tett sammenvevet med fyrsten og den politisk-militære makten.

Det samme skjedde i Norge; det var den politisk-militære makt styrt av kongen som ble kirkens øverste myndighet. Martin Luther var helt overbevist  at sverdet, fyrsten, den politiske makten og det kirkelige hierarki var en enhet som var innsatt av Gud selv for å holde orden i det enkelte land.

De lutherske kristne skulle derfor ubetinget følge og adlyde makten og øvrigheten; sågar der den var ond og tyrannisk (!). Jfr Luthers voldsomme utbrudd og skrekkelige påstander om bøndene som gjorde opprør mot den grove urettferdigheten og maktmisbruket de var utsatt for. 

Det var flere som formulerte kritikk av fyrste og stat, og retten til opprør mot urettferdige maktpolitikere og ledere ble formulert. Dette avviste Luther (!). Man skal nemlig aldri gripe til vold eller ulydighet mot øvrigheten. Luther gikk heller bestemt inn for en utryddelse av alle opprørere.

Sitat fra «Wider die räuberischen und mörderischen Rottern der Bauern« angående bøndenes kamp for rettferdighet: « Kvel, stikk og slå dem ihjel, i skjul eller åpenlyst, hver den som kan.Og husk at det ikke kan tenkes noe giftigere, mer skadelig, mer djevelsk enn en opprører. Liksom man må slå ihjel en gal hund, slår du ikke så tar han deg og helelandet med».

Det verste var at bøndene gjorde nettopp det som noen i dag tillegger Luther! De påberopte seg sin rett via evangeliet. Bondeopprøret ble deretter for Luther nettopp det som gjorde at han kunne aksentuere at den frihet som han talte om IKKE hadde noe med politisk, økonomisk eller legemlig frihet å gjøre.   
 

Så kan man jo under seg over Luthers egne kritikk av gjerningsrettferdigheten og hans klare prinsipper her, når man leser følgende: «Så vidunderlige tider er det nå at et folk bedre kan tjene seg til himmelen med blodsutgydelse enn ellers med bønn. Stikk, slå og drep dem (bøndene,), hver den som kan! Dør du selv, så er det godt for deg. En saligere død kan du aldri få».

Også en slik ond ledelse var faktisk å anse som bedre enn kaos og oppløsning. Fyrstens ondskap ble sett på som et av Guds pedagogiske virkemidler for å lede folket og de troende på rett vei. Ulydighet mot øvrighetene var rett og slett en vederstyggelighet; uansett type av øvrighet.

I 1520, så sier Luther om budet «Du skal elske din far og mor»: «Av dette budet lærer vi at nest etter de tre første budene, så finnes det ingen høyere gjerning enn tjeneste og lydighet for alle dem som er satt til å være over oss. Derfor er ulydighet en større synd enn mord, utukt, bedrag, tyveri og lignende.

Luther mente bestemt at det 4. bud gjelder underkastelse av hvilken som helst makt og overordnet i landet, uansett hvordan denne oppfører seg (!).

Luther: «Selv om myndighetene gjør samme urett som kongen av Babylon mot Israels folk, så vil Gud at vi adlyder dem«. Både kirke og stat, som er to sider av samme mynt, hører til under sverdet.

De er innsatt av Gud. Da fyrsten jo like vel var innsatt av Gud ble det helt selvfølgelig for Luther at hans nye kirke inngikk en tett allianse med fyrsten og benyttet dennes alle maktmidler for å «beskytte kirken» og utbre dens tro som den eneste sanne. Luther gikk frem på måter som i dag kun gjenkjennes i islam-diktatoriske monokulturer.

Luthers forfølgelse av katolikker og jøder er muligens kjent; men han forfulgte også andre protestantiske troende grovt; dvs de som mente at Luther tok feil i et og annet. Luther reagerte f.eks, sterkt da Christian 2. satte i verk det skrekkelige blodbadet og omfattende massakren i Stockholm, så medførte dette at Gustav Vasa etter hvert grep makten etter det opprøret som oppsto i etterkant.

Luther reagerte sterkt på dette med sterk kritikk av Vasa og hans menn med å si at det var en uhyrlig handling å gjøre oppgjør med myndighetene og kongen som var Guds utvalgte. Luther fremsto ellers som liberal og radikal når det gavnet hans egne hensikter, ellers overhodet ikke.

Det var Martin Luther som alene hadde en kjemisk fri og ren tilgang til Guds vilje. Ingen andre. Han opptrådte med så grov maktmisbruk, bannbuller og oppfordringer til vold som sågar setter pavens Ex Cathedra og tidligere maktmisbruk i skyggen. 

Man kan fortsette lenge, gjennom stadig nye henvisninger hva gjelder Luther og kirkehistorie. Men det nytter jo lite. Man blir møtt med øredøvende taushet og arroganse fra lutherske teologer i dag.

Eller subtile eller tydelige personangrep hvor mistenkeliggjøringer og påstander om motver for å korrigere de ensidighetene og panegyriske bildene som i disse dager presenteres. Man feirer jo egentlig heller ikke Martin Luther, men det heves frem en ny teologi som dog tillegges Luther.

Det handler m.a.o. om legitimering og det å stille seg bak en virkende autoritet. Det er virkelig synd at så mange teologer velger å bedrive ren revisjonisme av historien og Martin Luther selv.

Pussig nok påpeker samme teologer i dag gjerne fariseeres vrangtolkninger og maktmisbruk, og avviser så dette blankt ut fra en erfaring av Jesus Kristus. Dette samtidig (!) som de samme teologer velger å overse langt, langt, verre og grovere ting fra Luther.