Alkoholens prislapp

Vil en finne ut hva det faktisk koster å drikke alkohol, holder det ikke å sjekke listene til Vinmonopoliet eller prisen på øl i butikken. For innkjøp av alkohol er én ting, men det er først når en undersøker kostnadene ved bruk, at en finner de virkelig store tallene.

Tre sentrale aktører har gjort nettopp dette: De har satt prislapp på nordmenns alkoholbruk. Funnene ble gjort tilgjengelige for offentligheten da Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan, alkovettorganisasjonen Av-og-til og Blå Kors nylig lanserte rapporten «Samfunnskostnader ved alkoholbruk».

Rapporten, som Oslo Economics har laget på oppdrag fra de tre aktørene, er en real vekker.

Det viser seg nemlig at nordmenns drikkevaner koster staten mellom 80 og 100 milliarder kroner i året. 100 milliarder er en svimlende sum. Det tilsvarer omtrent 30 nye Munch-museer, eller drøyt halvparten av det NAF mener trengs til vedlikehold og rassikring på norske veier.

Mellom 1,4 og 7 milliarder gjelder kostnader av alkoholbruk for helse- og omsorgssektoren. Og mellom 10 og 13 milliarder gjelder sykefravær og redusert produktivitet. Men den aller største posten i regnskapet gjelder tapt helse og livskvalitet. Ifølge rapporten koster dette samfunnet mellom 68 og 77 milliarder.

Alkohol forbindes av nordmenn flest med matkultur, hyggelig lag, fest og feiring. Den som takker nei, må gjerne forklare seg. Og den som problematiserer drikkingen, kan fort bli opplevd som moralistisk festbrems.

Under pandemien var det tankevekkende at noe av det som resulterte i de mest høylydte protestene, var skjenkerestriksjonene. Dels handlet protestene om arbeidsplasser i næringen, men ikke bare. Å kunne gå ut, møte venner og ta seg et glass eller flere, er svært viktig for mange. Det er ingen politisk vinnersak å begrense nordmenns tilgang til alkohol.

Derfor er det et konstruktivt grep fra de tre aktørene å sette prislapp på samfunnskostnadene. For pris er et språk både beslutningstakere og folk flest forstår. Det viser med all tydelighet at gevinsten for fellesskapet er betydelig hvis en klarer å redusere alkoholbruken og forebygge alkoholmisbruk.

Dette er igjen et argument for å beholde Vinmonopolet, holde alkoholavgiftene høye og verne om reklameforbudet. Det er også et argument for å avvikle den underlige ordningen med tax free-salg av alkohol på norske skip og flyplasser. At reisende skal måtte sluses forbi hyller med vin og sprit og premieres med billige drikkevarer, er en hån mot alle som sliter med rusavhengighet.

Restriksjoner vil likevel bare være ett av tiltakene for å redusere alkoholbruken. Like viktig er holdningsskapende arbeid og gode behandlingstilbud for dem som trenger det. Rapporten viser hvilken enorm samfunnsmessig gevinst som ligger i å investere i dette.

Likedan kan statens utsikter til å spare penger aldri være det eneste motivet for å redusere alkoholforbruket. Helse og livskvalitet er langt viktigere. Bak de enorme tallene finnes enkeltmennesker som daglig lever med konsekvensene av eget og andres alkoholforbruk. Oslo Economics anslår at mellom 9,2 milliarder og 17,2 milliarder av kostnadene knyttet til tapt helse og livskvalitet kan tilskrives pårørende alene.

Å sette prislapp på samfunnskostnadene ved alkoholbruk er et konstruktivt grep. For pris er et språk både beslutningstakere og folk flest forstår.

I snitt blir tre personer i nær familie påvirket av én persons alkoholmisbruk, og ikke overraskende viser rapporten at barn er sterkt berørt av foreldres bruk og misbruk. Sykdomsbyrden ved psykiske lidelser som knyttes til foreldres alkoholmisbruk tilsvarer 1,2 milliarder kroner.

Å redusere kostnadene for staten er godt og nødvendig. Men langt viktigere er det å føre en alkoholpolitikk som bidrar til at barn og voksne får bedre helse og livskvalitet.