Aktiv dødshjelp vil skli ut

Det går en grense ved aktiv dødshjelp. Den grensen må vi politikere opprettholde.

I forrige uke ble det klart at et flertall i programkomiteen til Miljøpartiet De Grønne ønsker å utrede innføring av aktiv dødshjelp i Norge.

Debatten om aktiv dødshjelp er stadig tilbakevendende, og stadig flere politiske partier synes å komme på glid i dette spørsmålet.

Nylig ble det klart at også Frp og SV har funnet sammen i et forslag om å be regjeringen sette ned et utvalg som skal se nærmere på andre lands praksis og lovverk på aktiv dødshjelp og hvilke konsekvenser et slikt lovverk ville hatt i Norge.

Til nå har de fleste norske politikere vært krystallklare motstandere av aktiv dødshjelp, og det er mildt sagt oppsiktsvekkende at det nå skjer en tilnærming til aktiv dødshjelp.

I KrF er vi tydelige i denne saken: Helsevesenets oppgave skal være å legge til rette for en verdig avslutning på livet, tilby god smertelindring, støtte, trøste og lette byrder.

Helsepersonell skal møte mennesker på sitt svakeste med all den omsorg og lindring vi har tilgjengelig. Å samtidig kunne tilby aktiv dødshjelp vil bryte med helsevesenets prinsipper og grunnlag.

Det kan derfor aldri være verken statens eller legers oppgave å aktivt hjelpe mennesker til å dø.

KrF sier et tydelig nei til aktiv dødshjelp fordi den enkeltes menneskeverd er ikke prisgitt alder eller prestasjoner.

I sykdom og skrøpelighet så skal mennesker oppleve å få behandling, lindring og omsorg i tråd med den enkeltes behov. Lindrende behandling er stadig i utvikling, men med en åpning for aktiv dødshjelp frykter vi at denne utviklingen kan stoppe opp.

Vi må hele tiden jobbe for å gi døende mennesker den best mulige behandlingen ved livets slutt uten å i tillegg tilby dem døden på resept.

KrF peker, sammen med det store flertallet av norske leger, på lindrende behandling og omsorg ved livets slutt som det beste alternativet.

Med dagens legevitenskap kan man lindre smerter på mange måter, og norsk helsepersonell gir daglig døende mennesker en god og verdig avslutning på livet. Derfor har vi også fått på plass en betydelig styrking av palliasjonsfeltet de siste årene.

Flertallet av den norske befolkning ønsker å åpne for aktiv dødshjelp, men da er det politikernes oppgave å peke på de fundamentalt etiske utfordringene aktiv dødshjelp bringer med seg.

Erfaringene fra andre land viser at det er nærmest umulig å utforme et lovverk som sikrer at bare de aller mest terminale pasientene får tilgang til dødshjelp.

Det vil alltid være tvilstilfeller, og mange ganger er det umulig å vite hvor lenge et menneske har igjen å leve. Helt vesentlige kriterier har derfor vist seg svært vanskelig å definere: Hvem skal få tilgang og hvor syke må de være?

Forkjempere for aktiv dødshjelp argumenterer ofte for at Norge har en mulighet til å utforme et godt, men samtidig strengt lovverk rundt dette. Men et strengt lovverk vil måtte ekskludere mange grupper fra å få tilgang til dødshjelp.

Dermed vil det alltid være grupper som presser på at også de skal få tilgang til dødshjelp. I flere land i Europa ser vi stadig at lovverket utvides, og nå får også barn, demente, psykisk syke og livstrette mennesker tilgang til aktiv dødshjelp. Det er en skremmende utvikling.

Hvordan vi ivaretar de mest sårbare sier mye om hjertevarmen i et samfunn. Det er et politisk ansvar å hegne om de sårbare. Vi vet fra undersøkelser fra land som har tillatt aktiv dødshjelp at flere eldre, syke og døende pasienter føler på et press til å benytte aktiv dødshjelp.

På sitt mest sårbare så skal ikke enkeltmennesker oppleve seg som en byrde. Slik sett er aktiv dødshjelp et iskaldt signal å sende. God behandling, smertelindring og omsorg er løsningen, ikke aktiv dødshjelp.

Med den kunnskapen, erfaringene fra land som tillater aktiv dødshjelp og den tydelige skråplanseffekten, håper jeg MDG ikke vedtar en tilnærming til aktiv dødshjelp i sitt partiprogram.