Afghanistans tragedie er også vår tragedie

Med Taliban tilbake vil Afghanistan igjen synke ned i det islamistiske skrekkveldets hengemyr. Og i verste fall blir landet også på nytt et oppmarsjområde for internasjonal terror.

Afghanistans fall til islamistiske ekstremister er til å gråte av. Det tok bare dager fra NATO-styrkene gjennomførte sin tilbaketrekning til Afghanistans gamle makthavere - terrororganisasjonen Taliban - hadde gjenerobret kontrollen i landet.

Det militære forsvaret av provinshovedstedene falt sammen som korthus. Hovedstaden Kabul ble i praksis inntatt uten kamp. President Ashraf Ghani hadde allerede flyktet fra landet.

For USAs og landets allierte - Norge inkludert - er den lovlige afghanske regjeringens hurtige fall et voldsomt nederlag. Bildene av den amerikanske ambassaden som evakueres ved bruk av helikopter ligner fotoene som ble tatt da det samme skjedde i Saigon ved Vietnamkrigens slutt i 1975.

Også da måtte USA erkjenne det militære tapet og i hui og hast sørge for at i hvert fall ambassadepersonellet kom seg i sikkerhet mens fiendtlige styrker inntok hovedstaden. Bildene som ble tatt av helikopteret som tar amerikanere ut av Kabul, kommer til å bli like ikoniske - og like illustrerende for nederlaget - som de fra Vietnam.

Nå stilles naturlig nok spørsmålet om alt har vært forgjeves? Alle menneskelivene som har gått tapt i kampen mot Taliban og de enorme summene som er brukt, var det virkelig verdt det?

Bare for en så begrenset bidragsyter som Norge har krigen kostet ti milliarder kroner. Og enda viktigere: Ti norske soldater har falt for Norge i Afghanistan.

I tillegg ble den norske Dagbladet-journalisten Carsten Thomassen offer for terroristers kuler på Hotel Serena i Kabul, et angrep det også daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre var i stor fare.

Amerikanerne har båret de største menneskelige kostnadene. USA har mistet nesten 2500 soldater og cirka 3.800 amerikanere ansatt i private sikkerhetsselskap.

Men nå er altså det meste tilbake slik det var i 2001 da USA innledet kamphandlingene i Afghanistan etter terrorangrepet 11. september det året. Taliban er igjen herrer i landet.

Og det som videre vil skje, vet vi bare så altfor godt fra sist gang terroristene styrte landet og holdt befolkningen i et jerngrep. Muslimske sharia-lover vil bli innført på nytt.

Jenter og kvinner vil miste sine helt basale menneskerettigheter, inkludert muligheten til skolegang. Allerede nå kommer meldingene om at Taliban banker på dørene hos afghanske familier og krever sønner til militærtjeneste i terroristenes styrker og jenter som bruder for krigerne deres.

De islamistiske terroristene er på sitt farligste når de kontrollerer landområder.

Afghanistan tragedie er selvfølgelig aller størst for det allerede hardt prøvede afghanske folket. Nå synker landet deres på nytt ned i det islamistiske skrekkveldets hengemyr.

Og det vil ikke lenger være internasjonale styrker der til å beskytte sivilbefolkningen. De befinner seg på nytt i terroristenes vold. Det er en dypt fortvilende situasjon.

Men det å ha i praksis ha overlatt Afghanistan til Taliban igjen, kan også komme til å slå tilbake på Vesten. Er det noe vi har lært av de store terrorbølgene mot oss i 2001 og i midten av forrige tiår, så er det nettopp at de islamistiske terroristene er på sitt farligste når de kontrollerer landområder.

I 2001 var Afghanistan Osama bin Ladens frihavn for å planlegge angrepene mot New York og Washington. Og terrorbølgen mot europeiske storbyer i årene 2014-2017 var inspirert av Den islamske stats fremgang og erobring av landområder i Syria, Irak og Libya.

Det nytter nemlig ikke å lukke øynene for islamismen. De hater oss og vil slå til mot oss hvis de får sjansen til å planlegge og forberede sine dødelige aksjoner. Og nå står altså Afghanistan igjen i fare for å bli et internasjonalt terrorreir.