Advarsel og oppmuntring fra Hollywood

Stjerneskuespilleren Denzel Washington gir næring til noen tanker som vi alle kan trenge å grunne på inn mot jul. Hvem er det vi elsker, og hva betyr det egentlig å tro på Gud?

Det er ikke hverdagskost at New York Times publiserer en artikkel der en Hollywood-skuespiller vitner frimodig om kristen tro. Men det skjer i det ferske intervjuet med Denzel Washington i anledning filmen «The Tragedy of Macbeth».

– Bibelen sier at i de siste dager - jeg vet ikke om vi er i de siste dager, det er ikke jeg i posisjon til å vite - men den sier at egenkjærligheten skal bli stor, påpeker Washington.

Han viser til at selfien er det mest vanlige fotoet i dag. Og han legger ikke skjul på at egoismen er vår største fristelse.

– Vi lever i en tid da mennesker vil gjøre hva som helst for å få følgere. Hva er den langsiktige eller kortsiktige virkningen av så mye informasjon? Det går fort, og det kan opplagt manipuleres på uendelig mange måter», konstaterer han.

Skuespillerens mor døde for noen måneder siden, 97 år gamle mor døde. Før hun forlot dette livet, lovet han henne at han ville «prøve å ære henne og Gud med å leve resten av sine dager på en måte som ville gjort henne stolt».

Faren var pinsepredikant og døde allerede i 1991. Trostradisjonen Washington er vokst opp i, er blitt viktigere for ham med årene. Det påvirker holdningen til både Gud og hans neste. Med tanke på det siste synes han nettopp egenkjærligheten i vår tid er en stor utfordring. Når hans siste dag kommer, vil ikke spørsmålet være hva han selv har tjent eller gjort. Viktigere vil det være hvem han har løftet opp eller gjort bedre.

– Dette er åndelig krigføring. Så jeg ser ikke på det fra et jordisk perspektiv. Hvis du ikke har et åndelig anker, vil du lett bli blåst med vinden og ført inn i depresjon, sier han.

I stedet oppfordrer han til å lese Bibelen og «fylle bøtten sin» hver morgen.

Julen er med rette en tid mange forbinder med kjærlighet. Sentrum i høytiden er at Gud selv ble menneske. Jesus Kristus valgte å bli fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike, som apostelen Paulus påpeker i Filipperbrevet. Det blir gjerne kalt «gledesbrevet» fordi den kristne gleden er så fremtredende.

Denne gleden er nettopp knyttet til gaven Gud har gitt hele verden - seg selv som et sårbart barn i menneskenes hender. Når vi unner hverandre gode ting og opplevelser i julen, er det en svak gjenklang av den store gaven. Gud har gitt oss nåde, håp og framtid ved at han ble en av oss - og frelste oss fra syndene våre ved å dø og stå opp igjen.

Men festen som skulle handle om dette, kan slå over i en feiring som bare innbefatter oss selv og våre nærmeste. Den nå avdøde svenske biskopen Bo Giertz påpekte i en av sine bøker at det kan være en god kristen skikk å gi julegaver fordi vi avstår fra noe for å glede andre.

Ofte praktiserer vi likevel denne skikken slik at vi rammes av Jesu ord: Vi elsker dem som elsker oss selv, konstaterte Giertz.

Julens kjærlighet fra Gud fortjener et langt bredere gjensvar enn dette. Mange lider, både i vårt eget land og enda mer i den store verden.

En respons til den store gaven vi har fått ved at Gud ble menneske, bør nå langt flere enn vår nærmeste krets. Hvem flere vi kan gi noe godt til, bør være til ettertanke for oss alle i julestria.

En respons til den store gaven vi har fått ved at Gud ble menneske, bør nå langt flere enn vår nærmeste krets.