Å venne seg til å leve nær Gud. Er det mulig?

Overskriften på denne artikkelen er den samme som en bok av Nicholas Herman, også kjent som Broder Laurentius, født i 1614, oppvokst under enkle kår i Herimenil i Frankrike.

Som tenåring ble han, etter en spesiell åndelig opplevelse, omvendt til Gud. Fattigdom og lav utdanning tvang ham til å bli soldat i trettiårskrigen hvor han opplevde en katastrofal krigs grusomheter, og hvor han ble påført krigsskader som gjorde ham halt resten av livet.

25 år gammel gikk han inn som ulærd «lekbroder» hos karmelittmunkene i Paris. Her tjenestegjorde han på kjøkkenet, de senere årene reparerte han sandaler.

En enkel og dyp tanke

Laurentius hadde en lav posisjon i livet og i klosteret, men han var av de som i stillhet levde med Gud og søkte Ham først. Nærheten til Gud preget ham, og etter hvert ble han oppsøkt for åndelig veiledning og råd.

Han skrev også brev, og seksten av disse ble senere utgitt i en liten bok, sammen med fire korte innledende «samtaler».

Laurentius’ grunnleggende tanke om livet med Gud er like enkel som den er dyp: Å venne seg til at Gud alltid er nærværende, er avgjørende for livet med Gud.

Tanken kan synes banal. Men er det noe vi glemmer, så er det jo at Gud er her hos oss.

Om denne tanken får rom i vår bevissthet, gir den en veldig hvile. For det er når vi lever i tanken om at Gud alltid er hos oss og vi alltid kan søke Ham, at vi midt i alt kan være rolig og trygg.

I det første brevet beskriver Laurentius hvordan han søkte å komme nærmere Gud gjennom å lese om åndelige øvelser i bøker. Men de ulike metodene hjalp ham ikke.

Han bestemte seg heller for å oppgi alt for å være Guds. Han «begynte å leve som om det ikke fantes andre i hele verden enn Han og jeg».

«Jeg tilbad Ham så ofte jeg kunne og holdt Hans hellige nærvær fast i mitt sinn og gjenkalte Hans tilstedeværelse så snart jeg merket at den begynte å svinne bort for meg.»

En øvelse i hverdagen

For Laurentius var ikke denne søken til Guds nærhet noe som først og fremst var knyttet til faste bønnetider, men derimot i hverdagslivet.

Midt i ståket på et hektisk kjøkken i klosteret forsøkte han å «jage vekk fra sinnet alt som muligens kunne forstyrre min tanke på Gud»

«For min egen del trekker jeg meg tilbake med Ham i sentrum av sjelsdypet så ofte og så mye jeg makter. Og når jeg er med Ham på denne måten, frykter jeg ingen eller intet.»

Laurentius oppfordrer andre til det samme.

«Søk trøst hos Ham så ofte De kan. Oppløft hjertet til Ham – også ved måltidene og når De er sammen med andre mennesker, det minste lille tegn på at De har ham i hjerte og sinn vil alltid være Ham kjært og velbehagelig.»

Munken oppmuntrer til å gjenta denne konsentrasjonen om Guds nærvær, for da «blir de en vane, Guds nærhet blir liksom en naturlig ting for oss.»

«Venn Dem litt etter litt til å be til Ham, begjær Hans nåde, tilby Ham Deres hjerte gang etter gang.»

Laurentius ber derfor leseren om «å tenke på Gud så mye som mulig, slik at du litt etter litt venner deg til denne lille, men hellige øvelse.

Vi lever som om han ikke er, eller har noen innvirkning på våre liv.

Ingen legger merke til det, og ingenting er lettere å gjenta ofte i dagens løp: - denne lille, stille stund av tilbedelse.»

Og nettopp dette er det jo som er sann kristen bønn, for «når De ber til Gud, forhold Dem da som en stum eller lam tigger ved en rik manns port: - gjør det til Deres oppgave å holde Deres sinn i Herrens nærhet».

Den grunnleggende sannhet

Henri Nouwen forteller at første gang han møtte Laurentius’ tanker, «virket de enkle, til og med noe naive og urealistiske.»

Men jo mer han reflekterte over Laurentius’ åndelige råd, jo mer ble han klar over at det «ikke bare er en fin idé for en munk fra det syttende århundre, men den aller viktigste utfordringen som vi møter i våre hverdagsliv».

Sannheten er jo at det er bevisstheten om Guds nærvær som er det du og jeg aller mest trenger i våre liv. Adam og Eva kunne være så trygge og glad nettopp fordi de var så sikre på at Gud var hos dem.

All vår sorg, uro og nederlag kommer derimot dypest sett av at vi lever våre minutter, timer og dager uten å tenke på Guds virkelighet.

Vi lever som om han ikke er, eller har noen innvirkning på våre liv. Men at Gud er, er den mest grunnleggende sannhet i eksistensen, en sannhet med enorme konsekvenser for våre hverdagsliv.

Derfor ånder denne lille boken av Guds nåde, hvile og fred. Den har over flere hundre år preget kristne i en betydelig bredde av kristenheten.

«Jeg kan bare gratulere hver enkelt som kommer i besittelse av boken», skriver Gordon Johnsen (som etablerte Modum Bad) i forbindelse med at Ansgar forlag utgav boken på norsk i 1982.

I dag er den å få kjøpt på dansk , svensk og engelsk. På engelsk kan den gratis lastes ned som lydbok eller som pdf, på svensk som pdf.

Å tilbe Gud på jorden og i himmelen

Laurentius’ tanker er ikke minst relevante for vår tid, hvor uro og oppjagethet preger menneskeheten mer enn kanskje noen gang før.

Vi som kristne trenger å hjelpe hverandre til å søke vår Skaper. Boken planter en lengsel etter Guds nærvær, ham som vi en dag skal se med egne øyne.

For Laurentius innebar imidlertid ikke døden noe grunnleggende nytt. Da han lå for døden ble han spurt hva han holdt på med. Han svarte:

«Jeg gjør det jeg har tenkt å gjøre i all evighet - jeg tilber Gud. Jeg kommer ikke til å endre gjerning når jeg dør. Jeg har bare tilbedt Gud i førti år på jorden - når jeg kommer til Himmelen skal jeg bare fortsette å gjøre det jeg gjør.»

Først publisert på foross.no.