Å se hverandre slik Gud ser oss

Svaret kan ikke være å ta lett på sannheten. Dét ville være et fundamentalt brudd med Arthur Bergs idealer.

Hvordan vi omtaler hverandre sier noe om hvem vi er. Fremveksten av sosiale medier som Facebook har gjort denne tematikken mer aktuell enn noen gang.

Nå får samfunnet del i mange av de samtalene som tidligere fant sted rundt kjøkkenbordet eller i andre private fora. Hvilke etiske rammer ønsker vi da å omgi oss med?

For pressefolk er arbeidets etiske kjøreregler formulert i Vær varsom-plakaten. Plakatens aller viktigste setning er den siste: «Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke!»

Men erkjennelsen av at ordene våre har stor kraft er langt eldre enn Vær varsom-plakaten. I Jakobs brev i Det nye testamente heter det at tungen «er en liten kroppsdel, men kan skryte av sin store makt».

I forrige uke fortalte Audun Mosevoll i en bokanmeldelse om hvordan han som nyhetsredaktør i Dagen i 1980-årene fikk Arne Treholt-saken i fanget og måtte håndtere den etter det som da var Dagens gjeldende retningslinjer.

Daværende sjefredaktør Arthur Berg var en prinsippfast mann, og han mente at avisen ikke skulle identifisere mistenkte eller tiltalte i kriminalsaker. Det handlet om personvern, om å beskytte integriteten til både vedkommende og vedkommendes nærmeste.

I Treholts tilfelle var saken for Dagens del ekstra spesiell ved at Treholt ble identifisert i de fleste andre medier. Dermed visste nok også Dagens lesere hvem det var snakk om da vi skrev om «den spionmistenkte byråsjefen».

For mange fremstod nok begrepsbruken som noe kunstig. Det var ikke bare enkelt for nyhetsredaktøren å navigere i de mange meldingene om utviklingen norgeshistoriens mest kjente spionsak.

Til grunn for Arthur Bergs tenkning lå et begrep som vi ikke så ofte hører om, nemlig navnevernet. Det har blant annet sitt utspring i Jesu ord i Bergprekenen, hvor han utvider forståelsen av det femte bud – du skal ikke slå i hjel – til også å omfatte utsagn som kan ta livet av for eksempel vår nestes gode navn og rykte.

Dermed blir baktalelse også dypest sett et brudd på dette budet. Etikken i det åttende bud – du skal ikke vitne falskt mot din neste – kommer også til anvendelse. I forklaringen til dette budet skriver Martin Luther i sin lille katekisme:

«Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste, ikke sviker ham eller taler ondt om ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening.»

Jeg kom til å tenke på dette igjen da jeg nylig leste Eyvind Skeies bok om den koptiske biskop Thomas. Et sted i boken sier biskopen: «Vi er kalt til å se hverandre med det guddommelige blikket, slik Gud ser oss.

Når vi gir hverandre respekt og gleder oss over hverandre, er vi med på å gjenreise gudsbildet her i verden.» Biskop Thomas bor i et land der kristne er en minoritet. Ikke så sjelden kunne det nok være fristende å ty til sterke karakteristikker av representanter for den muslimske majoriteten.

Biskop Thomas velger en annen vei. Jeg tror biskop Thomas berører et vesentlig poeng når han knytter vår omtale av den andre sammen med det å gjenreise gudsbildet i verden.

Som kristne må vi legge til grunn at alle mennesker er skapt i Guds bilde, og at alle skal behandles og omtales med behørig respekt. I realiteten tror jeg nivået på denne respekten har mer å si for kraften i det kristne vitnesbyrdet enn vi gjerne tenker over.

Arthur Berg var slett ikke redd for tydelig meningsbrytning blant kristne. Han la seg gjerne ut med både biskoper og generalsekretærer om så skulle være. Det var ikke aktuelt å se på dette som hets eller forfølgelse.

Tvert imot engasjerte Berg seg flittig, blant annet i debatten om atomvåpen – som på nytt har blitt aktualisert denne høsten gjennom fredspristildelingen – selv om han her var på kollisjonskurs også med mange av «sine egne».

Det er utenkelig at Berg ville akseptert lemfeldig omgang med fakta fra kristenledere. Han ville neppe sett med blide øyne på at saklig meningsbrytning eller legitim kritikk skulle avfeies som forfølgelse.

Tvert imot må forpliktelsen på sannheten være den aller høyeste for dem som ønsker å snakke i Jesu navn. Hvis folk ikke kan stole på det kristne sier om mer hverdagslige forhold, hvorfor skal de da stole på det kristne sier om Frelseren?

Spørsmålet om hva som er offentlig og ikke har forandret seg med årene. Det er ingen grunn til å tro at vi i vår tid har funnet den perfekte balansen. I dag er vi ikke like restriktive som Arthur Berg var når det gjelder navngivning.

Jeg tror at tenkningen den gangen ble for snever. Hvis målet er å bevare vår nestes renommé, må vi orientere oss bredere enn bare til navngivning i forbindelse med kriminalsaker. I en del tilfeller vil summen av mange i og for seg saklige argumenter ramme minst like hardt som for eksempel anklager om underslag.

Dette er ikke minst aktuelt i teologisk debatt, hvor karakteristikkene ofte blir sterke. Det finnes nok mange kristenledere, både fra Bergs redaktørtid og senere, som har opplevd møtet med skarp og vedvarende kritikk som belastende.

Svaret kan ikke være å ta lett på sannheten. Tvert imot. Dét ville være et fundamentalt brudd med Arthur Bergs idealer. Men det ville enda mer være et fundamentalt brudd med selve kristendommens vesen dersom vi skulle oppgi ønsket om å beskrive virkeligheten så sannferdig som mulig.

Snarere må utfordringen være å ivareta ønsket om å søke sannheten, samtidig som vi følger biskop Thomas’ anbefaling om å se på hverandre slik Gud ser oss.

I Romerbrevet formaner apostelen Paulus sine lesere: «Tenk ikke for store tanker om deg selv, men tenk sindig!»

Og senere i samme kapittel: «La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» Hvis vi vil kjempe evangeliets kamp, må vi også bruke evangeliets midler.