«Å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne»

Løvås var ikke ukjent med at misbruk av lederskap kunne «smadre» en forsamling. Derfor skrev han denne viktige boken, en bok som aldri vil bli foreldet.

Edin Løvås ble født i Egersund i 1920 og døde i Halden i november 2014. Han er nok best kjent for sitt arbeid innen retreatbevegelsen i Norge. Sandom retreatsenter i Jotunheimens fjellverden (Ottadalen) ble etablert så tidlig som i 1956.

I dette arbeidet er stillhet, bønn og ettertanke viktige pilarer. Han var også med på oppbyggingen av fire andre retreatsenter, som har betydd mye for mange. Han var også mye brukt som forkynner og her var han kjent for å bruke både humor og en folkelig tone i sine prekener. For sitt store arbeid på mange frontavsnitt fikk han Kongens fortjenstmedalje i gull i 2006. Fortjent!

Han skrev om lag 40 bøker, og i 1987 skrev han om «Maktmennesket i menigheten». Det var en bok til rett tid, for det er ingen hemmelighet at kristne ledere på ulike nivåer kan påføre menighetslemmer stor skade; jo større uforstand, desto større skade. Løvås var ikke ukjent med at misbruk av lederskap kunne «smadre» en forsamling. Derfor skrev han denne viktige boken, en bok som aldri vil bli foreldet.

Han hadde en dyp respekt og stor kjærlighet til Guds ord. Derfor var Bibelen den viktigste inspirasjon for både retreat, meditasjon og forkynnelse. Selv om han ofte understreket hvor viktig det personlige andaktslivet var, kunne han selv være ganske fri på det personlige plan. Han har fortalt at han noen ganger satte seg ved meditasjonsstolen sin og rett og slett sier til Gud: «Kjære Gud! I dag orker jeg ikke. Amen». Så gikk han heller en frisk tur og møtte Gud ute.

Det personlige andaktsliv er viktig, men det må ikke bli stress, nevrotisk eller hysterisk; noe passer nemlig for én som absolutt ikke passer for en annen! Hvor flinke er vi i kristne menigheter til å leve med respekt for hverandres ulike personlighet? Favoriserer vi noen? De som kanskje følger oss i ett og alt? Her kan noen ha litt å lære.

Edin Løvås hadde en økumenisk holdning der han fant litt av verdi i mange kristne sammenhenger. Han beskrev seg selv en gang som «en fisk som svømmer i alle slags vann». Jeg synes det er herlig når noen hever seg over bagatellmessige forskjeller. Ofte står vi sammen om det sentrale. Men jeg må likevel få lov til å si: Jeg er rett og slett litt flau over hvor lite som ofte skal til før noen etablerer en ny menighet, en «filleuenighet» kan det være – og Åndens frukt er som blåst i prosessen. Hold heller sammen og la dere prege av «kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet …». Slipp de kreftene til – og hold sammen! Har du hørt noe om at «samhold gir…»!

Som nevnt hadde Løvås god sans for humor, og latteren var aldri langt vekke. Jeg synes at han har skrevet noe vakkert som er i slekt med hans personlige holdning: «Jeg tror Jesus lo så ofte at det ikke var noe å skrive om. Munterheten var dagligdags, smilet var det vanlige, kanskje latteren også.» Ja, det er også mitt bilde av Jesus, men hvis noen har behov for heller å leve under en tordensky: Jeg kan dessverre ikke hindre deg. Men det er utvilsomt sant at Jesus brukte gudegavene gråt og latter om hverandre – alle sanne mennesker gjør det!

I en bok forteller han om Ole Riise, forstander i Betlehem i bortimot 25 år. B-menneske: Våken og opplagt om kvelden, men sen i starten om morgenen. En morgen i 9-10-tiden fikk han besøk hjemme av en overbegeistret mann, og innenfor døra møtte han Ole i slåbrok. Halleluja-broderen ropte ut: «Det er herlig å være frelst! La oss prise Gud!» Ole så på han med et noe sløvt blikk og sa meget langsomt: «Jeg er ikke religiøst interessert før klokken 12.»

En herlig kommentar! Velsignet være hans minne! Her har jeg lyst å komme med en vennlig henstilling: Du som synger og preker – ikke vær så «salig», ikke vær noe mer enn du er, vær heller naturlig! Det er ganske anstrengende å være vitne til hysteriske eller halv-hysteriske personer. Det er så greit med folk som er seg selv. Det er kanskje noe av det Løvås er inne på når han skriver: «Det er slett ikke nødvendig å være så anstrengt from for et kristent menneske.» Senk skuldrene og vær glad: Det uekte smeller snart i veggen – ofte til stor skade, for seg selv og andre. Følg heller Jesus!

Jeg må ha med et lite glimt til: Edin Løvås forteller også om noe Marino Torjussen opplevde. Han var en grundig bibellærer i Det Norske Misjonsforbund og var pastor i Ålesund i en periode. Han ba en gang med en alkoholiker, men dagen etter ser han den nyfrelste drivende full, og Marino blir rimeligvis litt bekymret over synet. Han kjente ingen spesiell lyst til å snakke med han, men følte likevel som pastor et visst ansvar for mannen. Men han fikk ikke sagt et ord før det kom noen optimistiske toner fra den berusede mannen: «Ikke vær bekymret, pastor! Det er helt i orden med rettferdiggjørelsen, det mangler bare noe på helliggjørelsen!»

En herlig replikk, for dette kunne lett være så sant, så sant: Et fall er et fall, enten det er synlig og flyter i alkohol eller det er en alvorlig indre brist hos en som gjerne vil framstå som helgen! Begge utgavene har vi i den kristne menighet, og begge må vende om – enda en gang.

Men i Kristus er alltid alt i orden, men livet vårt – der mangler det alltid noe. Men det som mangler dekkes av Kristus – hva skulle vi ellers med en Frelser?

Edin Løvås har fortalt oss at han tidlig i livet fattet en viktig beslutning: «Edin, du skal bruke livet ditt til å lære Jesus Kristus stadig bedre å kjenne. Og det har jeg da gjort.» Det kunne han si når han så seg tilbake.