Å giftes på bølgen den blå

Det er mange ting som har blitt vanskelig eller nesten umulig i skyggen av koronaepidemien. En av disse er ekteskap. For mange israelere er det blitt nesten umulig å gifte seg. 

De aller fleste i Israel har så klart den muligheten. Men mange velger likevel å vente siden bryllupsfestene i Israel ofte er store med mange hundre gjester. Noe som restriksjonene setter en stopper for.

Men man kan så klart gifte seg uten å ha en stor fest. Men det er likevel en gruppe israelere som ikke kan gifte seg selv om de aldri så mye ville. Og det er de som er jøder, men ikke jødiske nok etter «halacha» (jødisk lov).

Svært mange som har hatt rett til å innvandre til Israel ifølge «Law of Return» og deres barn og barnebarn, er ikke halakaiske jøder, det vil si at de ikke har en jødisk mor. Oftest har de bare en jødisk far.

De er jødiske nok til å få innvandre til Israel, men de er ikke jødiske nok til å kunne gifte seg i det landet de har innvandret til. Slike ikke-halakaiske jøder vil ikke rabbinatet som har enerett på å vie, gi anledning til å knytte ekteskapsbånd i Israel.

Ikke-halakaiske jøder drar derfor som oftest til Kypros eller et annet land som de har en forbindelse til, for å gifte seg borgerlig. Så kan de dra tilbake til Israel for så å forhåpentligvis få ekteskapet godkjent av det israelske innenriksdepartementet.

Israel har bare religiøs ekteskapsinngåelse. Bare ortodokse rabbinere kan utføre en vielse. Så siden mars måned har mange ventet på å kunne fly ut for å tre inn i ektestanden. Men himmelen har vært lukket og ekteskapene står ennå på vent.

For en tid tilbake, før koronaen, var vi invitert i et bryllup. Jeg visste at den ene part ikke var jødisk og lurte på hvordan de da kunne gifte seg. Paret sto under Chuppah’en (bryllupsbaldakinen) som tradisjonen er, og det var en som kalte seg rabbiner, som viet paret.

Etter vielsen spurte jeg rabbineren, hva slags rabbiner han egentlig var. Ortodoks rabbiner kunne han jo umulig være. Han svarte meg ganske tørt at han var «humanist rabbiner».

Jeg spurte hva det innebar og hva han trodde på. Han trodde ikke på noe, bare på humanitære og universielle verdier, forklarte han. Og vi humanitær-rabbinere, sa han, vi hjelper alle disse som ikke kan få giftet seg her i landet.

Men «humanist-vielsen» var så klart ikke gyldig, slik reformerte og konservative vielser heller ikke er det. Paret måtte reise ut av landet etterpå for å bli viet borgerlig.

Men de fikk da en fin seremoni i Israel. Men i nesten ti måneder nå har denne muligheten vært stengt. Og nå står israelske par i kø for å kunne dra utenlands for å gifte seg så snart muligheten byr seg.

De er i limbo. Noen venter også barn. Rundt 9000 par velger borgerlig vielse i Israel hvert år; enten fordi rabbinatet ikke vil vie dem eller fordi paret selv ikke vil bli viet av rabbinatet.

Siden jødisk lovgivning bare gir mannen rett til skilsmisse, er det mange også jødiske, halakaiske par som velger borgerlig ekteskapsinngåelse utenfor Israel.

Politikerne er klar over den vanskelige situasjonen for mange av landets unge, men lite eller ikke noe er blitt gjort med problemet. Nå har man begynt å lete etter en løsning. Forslaget som nå er fremmet, vil sende de gifteklare ut på havet, 19 km fra Israels grense til internasjonalt farvann.

Båtene som skal frakte parene ut på havet, må da være registrerte under et annet land, som for eksempel Malta. Dette løsningsforslaget skal muligens bli effektivt fra januar neste år. Så får vi håpe at værgudene ser i nåde til dem som vil prøve lykken til havs.

De unge er bare en av mange vanskeligstilte grupper, kvinner er en annen sårbar gruppe som lider under koronaepidemien. Den 25. november var det den internasjonale dagen for bekjempelse av vold mot kvinner.

I mars i år ringte 344 inn til nødtelefonen mot kvinnevold i Israel. I april var tallet økt til 849 og i mai var det mangedoblet til 1885 telefoner, og tallene fortsetter å stige. Og så langt iløpet av korona-året 2020 er 19 kvinner drept av sine ektemenn.

Lidelsene og volden mot kvinner intensiveres under lockdown, arbeidsledighet og økonomiske vanskelige tider. Og krisesentrene for kvinner er overfylte.

Det vil nok si at vi har med et underliggende problem i det israelske samfunnet som nå kommer til overflaten, når krisen rammer.

I Israel er det som nevnt over, bare mannen som kan skille seg fra kvinnen. Kvinnen må ha mannens samtykke for å få skilsmisse. Vi har venner som har måttet vente både i 6 og 9 år på å få «get», skilsmisse.

Så rabbinatet er for mange den største hindringen. Rabbinske domstoler gir skilsmisse ifølge deres egen tolkning av jødisk lov. De er ofte ikke lydhøre for kvinnens argumenter og slik blir kvinnene tvunget til å bli værende i voldelige forhold.

På Caspari Centeret har vi sammen med et messiansk krisesenter for kvinner her i Jerusalem, kalt «Machaseh» (tilflukt), startet et kvinnearbeid som har fått navnet «Benot Yeshua» på hebraisk, eller på arabisk «Binat Yesua», på norsk «Jesus-døtre».

Det er et forum eller møteplass for kvinner i alle aldere og fra alle sektorer, messianske jøder, kristne arabere og andre internasjonale. Vi møtes en gang i måneden til et enkelt måltid og en «kvinnehistorie».

Vi deler våre historier. Om vi er jøder eller arabere, eller ingen av delene, så er vi kvinner og har som sådan mye felles. Hver gang deler en ny kvinne sin historie.

For alle har vi som kvinner, en historie å dele. Og i Midtøsten har man dessuten en sterk, muntlig fortellertradisjon. Vi er kvinner som deler og støtter hverandre. Et delt problem har allerede mistet noe av sin kraft.

Vi er kvinner og som kvinner vil vi stå skulder ved skulder mot all undertrykkelse og urettferdighet. Og jeg tror enhver kvinne vil gjøre som Jockeved, mor til Moses, å benytte alle midler, selv en sivkurv, for å kjempe for sitt barn.