Å gå foran

Hva hjelper det egentlig hvis vi gjør noe alene, her i lille Norge?

De internasjonale avtalene vil ikke redde klimaet. Hva gjør vi da?

Her er noe av det som sto i nyhetene de siste to ukene: I Antarktis holder en isbrem på størrelse med Akershus fylke – Larsen C – på å brekke løs.

På motsatt side av kloden, i Arktis, var temperaturen for et par uker siden hele 28 grader varmere enn normalt. En ny studie i tidsskriftet Nature hevder at eksisterende klimamodeller massivt har undervurdert hvor raskt isen vil smelte og havet vil stige som følge av temperaturøkningen.

En annen studie i samme tidsskrift dokumenterte at oksygennivået i verdenshavene har sunket med to prosent siden 1960. Det er en dramatisk endring, som kan få store konsekvenser for livet i verdenshavene.

En annen studie, i tidsskriftet Nature Climate Change, viser at mange av verdens dyrearter er langt mer truet av klimaendringene enn man hittil har trodd.

Alt dette registrerte jeg i løpet av cirka to uker. Min egen reaksjon i møte med dette var en slags stille tristesse. Jeg ble skremt, og så ble jeg litt nummen.

Og så begynte jeg å tenke på helt andre ting – musikk, jobb, trening,Trump. Frykt og uro kan nemlig fungere på to måter. Frykt kan være en spore til handling: Dersom det begynner å brenne i huset man bor i, vil man som oftest komme seg ut fort som svint.

Men dersom man ikke har kontroll over situasjonen, og ikke kan gjøre noe, kan frykt også føre til at man blir apatisk. I stedet for å handle, setter man seg kanskje ned for å deppe, eller man stikker hodet i sanden.

På klimaområdet kan frykt og uro lett føre til apati. Lenge har vi fått høre at den eneste måten å redde kloden fra klimakollaps er gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid.

Dermed flyttes ansvaret opp og ut: Hva hjelper det egentlig hvis vi gjør noe alene, her i lille Norge?

Den siste tiden har dette problemet blitt enda mer akutt. I dag er det så godt som umulig å forestille seg at det internasjonale sporet, med satsing på forpliktende internasjonalt samarbeid, vil være tilstrekkelig til å sikre oss et stabilt klima.

Paris-avtalen legger opp til frivillig innsats, uten bindende klausuler. I følge klimaforskerne som har kommentert avtalen, vil disse frivillige klimakuttene – dersom de blir gjennomført – ikke være nok til å unngå en oppvarming på to grader. Snarere vil de lede oss til en oppvarming på tre eller fire grader.

Det internasjonale sporet ser ikke ut til å funke lenger. Alternativet vi har er å håpe på eksempelets makt: At noen går foran, og at andre vil følge etter.

Her i Norge kan vi ta egne initiativ, sammen med likesinnede land, og håpe at det kan få andre til å gjøre det samme. Her er et optimistisk scenario: Stortingsflertallet etter høstens valg bestemmer seg for å gjøre en svært radikal omlegging i klimavennlig retning.

Man bestemmer seg for å fase ut oljeindustrien. Man legger avgifter på rødt kjøtt som gjør at rødt kjøtt bare vil bli inntatt til fest. Man legger avgifter på flytrafikk som gjør at all innenlandstrafikk vil bli foretatt med tog og buss.

Man fjerner biltrafikken fra alle store bysentra. Hvis alt dette skjedde, ville de norske klimautslippene falle drastisk. Kan man få til dette, og likevel beholde en god livskvalitet? Kan man gjøre alt dette, og likevel opprettholde et godt og fungerende samfunn?

Hvis man får det til – å kombinere radikale klimakutt med å opprettholde et trygt og godt samfunn – vil man vise at det er mulig. Det vil gi ammunisjon til politikere og miljøaktivister i andre land, som kan peke på Norge og si: De fikk det til. Og de har det fortsatt godt. Vi kan også.

Kanskje er dette urealistisk. Men hvis vi ønsker å redde klimaet, er dette det eneste alternativet som fortsatt gir meg håp.