Å bekjempe det antisemittiske viruset

Vi som kristne har en stor åndelig skyld til det jødiske folket, og kirken har et betydelig ansvar for utbredelsen av antisemittismen.

Allerede ved syndefallet valgte Gud ut jødefolket og ga de en sentral oppgave som skulle få stor betydning for hele menneskeheten: For det første skulle jødene ha en sentral oppgave i å bekjempe det onde (1. Mos. 3:15).

For det andre skulle alle slekter på jorden bli velsigna gjennom dette utvalgte folket (1. Mos. 12:3 og 1. Mos. 28:14).

Gjennom dette folket skulle Gud synliggjøres for alle mennesker på jorden. Deres gjerninger og lagnad skulle bli det aller beste beviset for Guds eksistens.

Det er viktig å understreke at Guds utvelgelse ikke innebærer at Gud elsker jødene noe høyere enn andre mennesker. Gud elsker alle mennesker like mye.

For at jødefolket skulle få den betydningen som Gud hadde tiltenkt de, inngjekk Han ei evig pakt med Abraham om at folket hans skulle bli tallrike og at de skulle flytte til et land (Kanaan) som skulle bli deres til evig tid (1. Mos. 17:7-8).

Gjennom jødene ble hele menneskeheten velsignet gjennom patriarkene, profetene, den første og andre tempelperioden.

Og sist, men ikke minst, dette utvalgte folket skulle gi menneskeheten frelsen gjennom Guds enbårne sønn Jesus. Som Jesus selv uttrykker det: Frelsen kommer fra jødene (Joh. 4:22).

For så sier Herren over hærskarene: I de dager skal ti mann av alle språk og folkeslag gripe tak i kappefliken til en judeisk mann og si: «La oss få gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere» (Sak. 8:23).

I deg skal alle slekter bli velsignet (1. Mos. 12:3). Dette folket, som i dag utgjør ca. 0,17 prosent av jordens befolkning, har mottatt ca. 195 nobelpriser (av totalt ca. 900) i tiden 1901–2017.

Disse prisene utdeles hvert år som belønning til de som det siste året har vært til størst nytte for menneskeheten. Jødene har i denne perioden mottatt ca. 22 prosent av prisene.

Denne store oppgaven som Gud la på dette utvalgte folket, skulle koste dem svært dyrt. I Matt. 24:9 fremgår det at jødene skal bli utlevert til forfølgelse og bli slått i hel og hates av alle folkeslag for Guds navns skyld. I flere omganger ble dette folket spredt utover verden.

I over 3000 år har de aldri fått ro og aldri funne hvile, de har levd i redsel og aldri vært trygge, slik det også fremgår av profetiene (5. Mos. 28:64-66).

Flere ganger er jødene forsøkt utryddet, og man kan se forfølgelser, ran, drap, voldtekter og massakrer på jøder over hele verden, år for år, i flere tusen år.

Jeg skal her kort nevne tre eksempler på dette: Ca. år 470 f.Kr. ga kongen av Persia ordre omå utrydde, drepe og gjøre ende på alle jøder, både unge og gamle, barn og kvinner, på en og samme dag, den trettende dagen i den tolvte måneden, det er måneden adar. Eiendommene deres skulle plyndres (Est. 3:13).

Dronning Ester reddet folket ved å overtale kongen til å reversere ordren. I årene 66-70 e.Kr. omkom ca. 1,1 millioner mennesker i forbindelse med den romerske beleiringen og ødeleggingen av det andre Tempelet i henhold til den romersk-jødiske historikeren Josefus.

Ifølge romerske kilder (den romerske historikeren og senatoren Cassius Dio) ble ca. 580 000 jøder drept i forbindelse med det såkalte Bar Kockba-opprøret i tiden 132 –136 e.Kr. Enda flere jøder skal ha omkommet i sult og hunger i samme periode.

Den første utgivelsen av den antisemittiske «Sions vises protokoller» kom på russisk i 1903. Disse falske protokollene skulle angivelig stamme fra den kjente sionistkonferansen i Basel i Sveits i 1897, og fremstillingen i disse falske protokollene var at jødene hadde en plan om å styre hele verden og ødelegge den kristne kultur.

På tross av at innholdet i boken gang på gang er tilbakevist som en forfalskning, er boken fortsatt svært populær og har vært en bestselger i flere land (oversatt til 20 forskjellige språk).

Boken har vært en inspirasjon til antisemittisme og forfølgelse av jøder. I 1290 ble Storbritannia det første landet som påla hele det jødiske samfunnet å forlate landet. Andre land skulle følge etter.

De kristne jødeforfølgelsene startet allerede de første århundrene etter Jesus fødsel. Bakgrunnen for at de kristne bidro til å fremme det antisemittiske viruset, var holdningen blant kristne om at jødene hadde en kollektiv skyld i at Kristus ble drept.

I tillegg var oppfatningen blant mange kristne at jødenes lidelser var forårsaket av Guds kollektive avstraffelse.

For at vi skal forstå vår kristne identitet, er det viktig at vi innser at kirken bidro til å spre det antisemittiske viruset. Den engelske kirken ble i Mellomalderen forbundet med de såkalte blod-injuriene.

Dette var falske anklager mot jøder for å ha myrdet kristne barn (eller andre hedninger) slik at de kunne bruke blodet deres i religiøse ritualer. Det hele startet i år 1144 i Storbritannia. Da ble den 12 år gamle William funnet død i byen Mousehold Helth i den Hellige uke.

Medlemmer av familien til William beskyldte jøder i Norwich for å ha drept han. Disse beskyldningene fungerte som en katalysator til drap av jøder andre steder i verden.

Den spanske inkvisisjonen fra 1460–1700 brente sine verste motstandere i frykt for at jødiske skikker skulle bli tatt inn som en del av kristendommen.

Den tyske presten Martin Luther, som etter hvert ble en uttalt teologisk antisemitt, skrev i 1543 boken; «On the Jews and Their Lies». Han tar til orde for at jødisk bønn er blasfemisk og løgn og karakteriserer jødene som åndelig blinde og trolig besatt av djevler.

Ifølge Luther bør ikke jødene vises barmhjertighet eller vennlighet, og de bør heller ikke ha noen juridisk beskyttelse. I nevnte bok går Luther så langt som å si at «vi gjør feil ved ikke å drepe dem».

Det er gode grunner for å reflektere over Luthers betydning for fremveksten av den moderne antisemittismen og da særlig nazismen og Adolf Hitlers senere jødeutryddelse.

Selv om kristne ikke nødvendigvis var med på den direkte utryddelsen av jøder under siste verdenskrig, gjorde de kristne lite eller ingen ting for å forhindre utryddelsen av ca. 6 millioner jøder.

Man kan vel si at de kristnes holdning om at dette var Guds kollektive straff, var med på å legitimere og gjøre Holocaust mulig.

Denne enorme mengden pogromer, forfølgelser, vold og massakrer mot et folk, er helt unik og har ikke sin sammenlikning i verden ellers.

Hverken romerne, perserne, babylonerne eller assyrerne eksisterer lenger, men jødene eksisterer fortsatt i sitt hjem Israel. Dersom man forestiller seg en verden uten denne nedslaktningen av jøder, ville antallet jøder trolig vært over 100 millioner i dag.

På tross av disse utallige massakrene og forfølgelsene og på tross av at jødene hadde en vilje til å bli assimilert i de ulike landene i verden, har det antisemittiske viruset overlevd og utgjør fortsatt en sterk trussel mot jødene i hele verden og i Israel.

Guds plan var å hente de hjem fra folkeslaga, samle de fra alle landene og føre de hjem til deres eget land (Esekiel 36:24).

Vi som kristne har en stor åndelig skyld til det jødiske folket, og kirken har et betydelig ansvar for utbredelsen av antisemittismen. På bakgrunn av dette ansvaret, har kirken en plikt til å handle.

Det er på tide at alle menigheter i Norge tar sitt ansvar i å forbygge og stoppe det antisemittiske viruset som brer om seg med stadig sterkere styrke.

Gud uttrykker klart og tydelig at de som velsigner jødene skal selv bli velsignet, og at den som forbanner dem, skal selv bli forbannet (1. Mos. 12:3).

I Jesaja 40:1 fremgår det at vi skal trøste Hans folk. Gud forventer at vi gjennom barmhjertighet gjengjelder Israel (Rom. 15:27 og Rom. 11:11).

Vi må bygge gode relasjoner til jødene og utdanne kirken om de jødiske røttene. For det folkeslag eller kongerike som ikke vil tjene Israel skal gå til grunne og folkeslagene skal ryddes ut (Jes. 60:12).

Menighetene må ta sitt ansvar med å opplyse seg selv og sin menighet om forhold som er relatert til Israel og jødene. Dette gjelder også rettslig relevant faktainformasjon som er relatert til de folkerettslige sidene av saken.

Bibelen og det folkerettslige trekker i samme retning, og er i bunn og grunn to sider av samme sak. De faktiske forholdene underbygger og forsterker Bibelens budskap.

Behovet for å være en motvekt til den antisemittiske propagandaen, er enorm. Det er neppe langt fra sannheten å si at riktig og sannferdig informasjon om Israel og jødene ikke er regelen, men unntaket i dagens mediebilde.

Når man over tid har opplyst menigheten om de faktiske forholdene og forkynt Guds ord om det jødiske folket, vil menigheten etter hvert forstå det som kanskje er det aller viktigste beviset for Guds eksistens, nemlig jødenes fortsatte eksistens (udødelighet) og betydning i Guds plan.

I denne forbindelse må vi bygge gode relasjoner til det jødiske folket og være åpne for deres forståelse av Toraen (GT).

Jødedommen er kilden til forståelse av Det Nye Testamentet (NT) og man kan med fordel forstå NT gjennom det GT. I alle menigheter bør forholdet til jødedommen og antisemittismen bevisstgjøres gjennom opplæring og debatt.

Paulus har en visjon om at Kristus kropp skal samle jøder og hedninger. Dette er kanskje noe vi bør søke å bygge videre på. Det har de siste århundrene vokst frem grupper som krever å tilhøre både den jødiske og den kristne identiteten.

Det synes i dag å være mange menigheter som ikke «tør» å forkynne om jødene og deres viktige plass i Guds ord.

Mange menighetsledere lar heller de spesielt interesserte israelsvennene arrangere sine egne møter for spesielt interesserte, i stedet for å forkynne Guds ord om dette inne i kirken for hele menigheten.

Årsaken til dette, synes i stor grad å være manglende kunnskaper og den anti-israelske trenden som råder i dagens Norge.

Gjennom medias skjeve fremstilling om Israel og jødene, har det dannet seg et svært feilaktig bilde av Israel og jødene. Israel er blitt den store skurken som har stjålet landet til det «lille» folket som i dag kaller seg «palestinere».

Ikke bare har de stjålet landet, men de blir i dag også beskyldt for å være en apartheidstat som mishandler de små og uskyldige palestina-araberne. Denne virusbefengte oppfatningen har lenge fått utfolde seg uten at de fleste kristne tar til motmæle.

Dette har medført at det ikke lenger er politisk korrekt å forsvare Israel og Guds utvalgte folk. Ledere i norske menigheter er redde for å miste sine medlemmer og / eller at menigheten ikke skal bli attraktiv nok dersom de velsigner jødene og Israel.

Dette gjør at mange menigheter ikke tørr å heise det israelske flagget og forkynne om Guds frelsesplan gjennom Hans utvalgte folk av frykt for at folk i menigheten, og andre som er nysgjerrige, skal snu i døren.

Menighetslederne har et stort ansvar i å motarbeide det antisemittiske viruset. Dersom Guds ord og Hans plan med det utvalgte folk skal forstås korrekt, er det helt avgjørende at menighetene gis korrekte kunnskaper om de historiske fakta.

I dag synes det å være et skrikende behov for kunnskaper om dette i de norske menighetene. Det er i dag dessverre kun en liten rest eldre mennesker i Norge som fortsatt har kunnskaper om Guds utvalgte folk og Israel.

Selv hos den norske bispestanden synes kunnskapene å være rimelig lave. (Det er dog heldigvis noen hederlige unntak i bispekollegiet.) Bispemøtets uttalelse om kristensionisme av 16. oktober 2020 er et skremmende eksempel på manglende kunnskaper.

I Bispemøtets uttalelse bruker man rettslige begreper som «den ulovlige okkupasjonen» og at man ignorerer «internasjonal lov og menneskerettigheter» og at man bruker Bibelen til å legitimere «menneskerettighetsbrudd».

Bispemøtet slår bombastisk fast at de finner «kristensionisme teologisk og menneskerettslig uholdbart».

Med all respekt å melde, tror jeg dessverre ikke biskopene helt ut har satt seg skikkelig inn i de rettslige problemstillingene og de rettslig relevante fakta som kreves for å kunne komme til slike rettslige konklusjoner.

Når jeg i denne forbindelse henvender meg til preses Olav Fykse Tveit og inviterer til dialog slik at vi sammen kunne oppklare eventuelle misforståelser, blir ikke min invitasjon til dialog fulgt opp. I stedet vises det bare til at preses har det samme syn som Mellomkirkelig råd.

Med bakgrunn i bispemøtets nevnte uttalelse om kristensionisme og Mellomkirkelig råds bastante uttalelse om «Israel og folkeretten» av 10. aug. 2020 i avisen Dagen, synes det å være et skrikende behov for kompetanse begge steder når det gjelder de rettslige relevante historiske fakta. (Nevnte uttalelse fra Mellomkirkelig råd ble besvart av meg i avisen Dagen.)

Det ligger en tung bør på biskopene når de uttaler seg så bastant om et tema de åpenbart ikke behersker godt nok. Dersom man på dommens dag unnskylder seg med at man ikke hadde nok kunnskaper, er jeg ikke sikker på at det holder.

På bakgrunn av de kristnes bidrag til å spre det antisemittiske viruset og jødenes naturlige skepsis som følge av dette, er det kanskje ikke så lurt med sterk evangelisering overfor jødene. Vi kan heller evangelisere gjennom handling og ved å leve i Jesus ånd.

Dette vil igjen føre til at jødene blir misunnelige på oss kristne slik at de selv ønsker å ta imot frelsen (Rom. 11:11).

En rett forståelse av relasjonen til jødedommen, er dessuten viktig for å forstå vår egen kristendom.

Historisk sett voks kristendommen frem gjennom verden slik den så ut i tiden mot slutten av den andre Tempelperiodens jødedom, spesielt påvirket av jødedommens forståelse av Gud, menneskelighet og forløsning.

Det er på høy tid at våre kristne menighetsledere får mer kunnskaper om Guds utvalgte folk og Hans plan for dette folket. Med mer kunnskaper vil det bli flere som tør å preke om Guds utvalgte folk fra våre talerstoler og foran menighetene våre.