Tror jeg på helvete?
Vi kan gjerne ha en helvetesdebatt. Og jeg ønsker religionskritikken Gunn Hild Lem etterlyser på NRK Ytring velkommen med åpne armer. For vi kristne har mange ganger tråkket feil i vår iver etter å dele evangeliet om Jesus, skriver Jarle Haugland.
Jeg ønsker ikke å gå inn i en helvetesdebatt for å få rett. Hva jeg mener, er uvesentlig. Men jeg må innrømme at jeg ønsker å lede mennesker nærmere Jesus.
NRK har over noen uker hatt en helvetesdebatt gående, etter at de sendte radiodokumentaren «Et sant helvete».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jeg kjenner at jeg vegrer meg for å gå inn i diskusjonen. Forhåpentlig er det ikke fordi jeg er feig. Men kanskje jeg frykter en upersonlig, filosofisk debatt om fortapelsen.
Jeg er redd for å fremstå som en som ovenfra og ned gir det rette svaret på helvete, og sier meg fornøyd med det - og deretter kan krysse av for å ha de rette meningene, mens mine meningsmotstandere har fått satt skapet på plass.
En slik tilnærming til temaet egner seg i liten grad til å føre mennesker til Jesus, heller tvert imot. Samtidig er temaet for alvorlig til at vi kan tie stille. Derfor begynner jeg litt personlig.
Tidlig i tenårene kjente jeg på helvetesfrykt. Både Bibelen og forkynnelsen på bedehuset der jeg gikk, handlet om at livet hadde to utganger og at en dag skulle Jesus komme igjen for å hente hjem dem som tilhørte ham.
Jeg husker at jeg lå i senga om kvelden, full av frykt for at Jesus skulle komme igjen og la meg være tilbake på jorden. Tenk om jeg ikke var kristen! Tenk om det var synder jeg ikke hadde fått tilgitt! Tenk om jeg gikk fortapt! Bibelens bilder av fortapelsen gav meg vonde, urolige kvelder i senga.
Der kunne historien ha stanset, og debatten om barn bør bli utsatt for et slikt budskap kunne startet. For sett utenfra fremstår dette kanskje som en usunn ungdomstid, der kristen forkynnelse holdt meg nede i en helvetesfrykt og på den måten «tvang» meg til å tro på Jesus.
Men saken er at det var aldri helvetesfrykten som førte meg til å tro. Troen var allerede noe jeg hadde med meg, en tillit til en Gud som elsker meg med en evig kjærlighet. Å beskytte meg for det kristne budskapet om livets to utganger ville vært som å ta fra meg kartet - for at terrenget ikke skulle skremme meg.
Hva var da løsningen? For meg var det et nytt møte med Jesus, gjennom bibelvers som fortalte meg at Jesus hadde sonet min synd, satt meg fri - og at jeg skulle få hvile i hans nåde. Og aller sterkest var kanskje møtet med sangen «Ver ikkje redd» av Trygve Bjerkrheim:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ver ikkje redd! Du har ein Frelsar
som kjøpte deg til Gud med blodet sitt.
Kvar ein som kjem, han varmt velkomen helsar.
Guds barn du vert, eit evig liv er ditt.
Ver ikkje redd! Di synd er sona,
di gjeld betalt og Jesus leid din død.
For Kristi skuld du kvila kan og vona.
Han sjøl di rettferd er og livsens brød.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Ordene kom som kjærlige armer fra himmelen, som omfavnet meg, løftet meg ut av frykten for helvete og gav meg et liv preget av en dyp frihet. Jeg er evig takknemlig at Jesus møtte meg på denne måten.
Og for foreldre, kristne ledere og forkynnere som ikke valgte å legge et ufarliggjørende slør over livets to utganger. For hvis kartet hadde blitt gjort utydelig eller misvisende, ville det ikke hjulpet meg i min vandring mot mening, tilhørighet og frihet.
Fortapelsens realitet må forstås i lys av ondskapens realitet og troen på et liv etter døden.
Uten en dom over ondskapen, vil også evigheten innebære en tilværelse med lidelse, undertrykkelse, sult, tortur og overgrep. Slik sett er dommen noe å feire, noe å se frem mot, fordi det ligger en frigjørelse i den. Et oppgjør med en ondskap som ødelegger og gir mennesker et jordisk helvete.
Men vi er selv infisert av denne ondskapen. Aleksandr Solsjenitsyn har skrevet at «skillelinjen som deler godt og ondt går rett gjennom hjertet til hvert menneske». Derfor vil et oppgjør med ondskapen også ramme oss, om det ikke hadde vært for Jesu død for menneskenes synder. Kirken har ikke som oppdrag å skremme mennesker med helvete, men å føre dem til Jesus så de kan bli satt fri og reddet fra oppgjøret mot ondskapen.
Vi kan gjerne ha en helvetesdebatt. Og jeg ønsker religionskritikken Gunn Hild Lem etterlyser på NRK Ytring velkommen med åpne armer.
For vi kristne har mange ganger tråkket feil i vår iver etter å dele evangeliet om Jesus. Men fremfor alt ønsker jeg at debatten skal hjelpe kirkens forkynnelse av livets to utganger til å være sann, livsnær og ekte.
Slik kan den hjelpe mennesker til frihet, bort fra frykt og angst for helvete - og inn i et møte med Ham, som i kjærlighet til hvert menneske gikk i døden for at vi skulle få evig liv.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Jarle Haugland
daglig leder Familie & Medier