Tror jeg på helvete?

Vi kan gjerne ha en helvetesdebatt. Og jeg ønsker religionskritikken Gunn Hild Lem etterlyser på NRK Ytring velkommen med åpne armer. For vi kristne har mange ganger tråkket feil i vår iver etter å dele evangeliet om Jesus, skriver Jarle Haugland.

Jeg øns­ker ikke å gå inn i en hel­ve­tes­de­batt for å få rett. Hva jeg mener, er uve­sent­lig. Men jeg må inn­røm­me at jeg øns­ker å lede men­nes­ker nær­me­re Jesus.

NRK har over noen uker hatt en hel­ve­tes­de­batt gå­en­de, etter at de send­te ra­dio­do­ku­men­ta­ren «Et sant hel­ve­te».

Jeg kjen­ner at jeg ve­grer meg for å gå inn i dis­ku­sjo­nen. For­hå­pent­lig er det ikke fordi jeg er feig. Men kan­skje jeg fryk­ter en uper­son­lig, fi­lo­so­fisk de­batt om for­ta­pel­sen.

Jeg er redd for å frem­stå som en som oven­fra og ned gir det rette sva­ret på hel­ve­te, og sier meg for­nøyd med det - og der­etter kan krys­se av for å ha de rette me­nin­ge­ne, mens mine me­nings­mot­stan­de­re har fått satt ska­pet på plass.

En slik til­nær­ming til te­ma­et egner seg i liten grad til å føre men­nes­ker til Jesus, hel­ler tvert imot. Sam­ti­dig er te­ma­et for al­vor­lig til at vi kan tie stil­le. Der­for be­gyn­ner jeg litt per­son­lig.

Tid­lig i ten­åre­ne kjen­te jeg på hel­ve­tes­frykt. Både Bi­be­len og for­kyn­nel­sen på bede­hu­set der jeg gikk, hand­let om at livet hadde to ut­gan­ger og at en dag skul­le Jesus komme igjen for å hente hjem dem som til­hør­te ham.

Jeg hus­ker at jeg lå i senga om kvel­den, full av frykt for at Jesus skul­le komme igjen og la meg være til­ba­ke på jor­den. Tenk om jeg ikke var kris­ten! Tenk om det var syn­der jeg ikke hadde fått til­gitt! Tenk om jeg gikk for­tapt! Bi­be­lens bil­der av for­ta­pel­sen gav meg vonde, uro­li­ge kvel­der i senga.

Der kunne his­to­ri­en ha stan­set, og de­bat­ten om barn bør bli ut­satt for et slikt bud­skap kunne star­tet. For sett uten­fra frem­står dette kan­skje som en usunn ung­doms­tid, der kris­ten for­kyn­nel­se holdt meg nede i en hel­ve­tes­frykt og på den måten «tvang» meg til å tro på Jesus.

Men saken er at det var aldri hel­ve­tes­fryk­ten som førte meg til å tro. Troen var al­le­re­de noe jeg hadde med meg, en til­lit til en Gud som els­ker meg med en evig kjær­lig­het. Å be­skyt­te meg for det krist­ne bud­ska­pet om li­vets to ut­gan­ger ville vært som å ta fra meg kar­tet - for at ter­ren­get ikke skul­le skrem­me meg.

Hva var da løs­nin­gen? For meg var det et nytt møte med Jesus, gjen­nom bi­bel­vers som for­tal­te meg at Jesus hadde sonet min synd, satt meg fri - og at jeg skul­le få hvile i hans nåde. Og aller ster­kest var kan­skje møtet med san­gen «Ver ikkje redd» av Tryg­ve Bjer­krheim:

Ver ikkje redd! Du har ein Frel­sar

som kjøp­te deg til Gud med blo­det sitt.

Kvar ein som kjem, han varmt vel­ko­men hel­sar.

Guds barn du vert, eit evig liv er ditt.

Ver ikkje redd! Di synd er sona,

di gjeld be­talt og Jesus leid din død.

For Kris­ti skuld du kvila kan og vona.

Han sjøl di rett­ferd er og liv­sens brød.

Or­de­ne kom som kjær­li­ge armer fra him­me­len, som om­fav­net meg, løf­tet meg ut av fryk­ten for hel­ve­te og gav meg et liv pre­get av en dyp fri­het. Jeg er evig takk­nem­lig at Jesus møtte meg på denne måten.

Og for for­eld­re, krist­ne le­de­re og for­kyn­ne­re som ikke valg­te å legge et ufar­lig­gjø­ren­de slør over li­vets to ut­gan­ger. For hvis kar­tet hadde blitt gjort uty­de­lig eller mis­vi­sen­de, ville det ikke hjul­pet meg i min vand­ring mot me­ning, til­hø­rig­het og fri­het.

For­ta­pel­sens rea­li­tet må for­stås i lys av ond­ska­pens rea­li­tet og troen på et liv etter døden.

Uten en dom over ond­ska­pen, vil også evig­he­ten in­ne­bære en til­væ­rel­se med li­del­se, un­der­tryk­kel­se, sult, tor­tur og over­grep. Slik sett er dom­men noe å feire, noe å se frem mot, fordi det lig­ger en fri­gjø­rel­se i den. Et opp­gjør med en ond­skap som øde­leg­ger og gir men­nes­ker et jor­disk hel­ve­te.

Men vi er selv in­fi­sert av denne ond­ska­pen. Alek­sandr Sol­s­je­nit­syn har skre­vet at «skille­lin­jen som deler godt og ondt går rett gjen­nom hjer­tet til hvert men­nes­ke». Der­for vil et opp­gjør med ond­ska­pen også ramme oss, om det ikke hadde vært for Jesu død for men­nes­ke­nes syn­der. Kir­ken har ikke som opp­drag å skrem­me men­nes­ker med hel­ve­te, men å føre dem til Jesus så de kan bli satt fri og red­det fra opp­gjø­ret mot ond­ska­pen.

Vi kan gjer­ne ha en hel­ve­tes­de­batt. Og jeg øns­ker re­li­gions­kri­tik­ken Gunn Hild Lem etter­ly­ser på NRK Yt­ring vel­kom­men med åpne armer.

For vi krist­ne har mange gan­ger tråk­ket feil i vår iver etter å dele evan­ge­li­et om Jesus. Men frem­for alt øns­ker jeg at de­bat­ten skal hjel­pe kir­kens for­kyn­nel­se av li­vets to ut­gan­ger til å være sann, livs­nær og ekte.

Slik kan den hjel­pe men­nes­ker til fri­het, bort fra frykt og angst for hel­ve­te - og inn i et møte med Ham, som i kjær­lig­het til hvert men­nes­ke gikk i døden for at vi skul­le få evig liv.